Crimson Circle

Crimson Circle Materialet
Illuminasjons serien

SHOUD 5 – Med ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert for Crimson Circle
3. februar 2024
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suveren Domene.

Forestill deg. Forestill deg hvordan det ville vært å være under vann, fanget under vann. Ingenting skremmende holder deg nede. Ikke en annen persons hånd, ikke en stein bundet til beinet ditt. Du er bare fanget under vann, lengter bare etter å puste inn luft. Lurer på hvor lenge du kommer til å vare. Lurer på hvordan du havnet der i utgangspunktet. Lurer på hva som kommer til å frigjøre deg, la deg komme tilbake til overflaten, hvis du i det hele tatt noen gang kommer dit.

Det virker endeløst. Hvert øyeblikk skriker ut fra innsiden, ønsker å bryte ut, ønsker å puste igjen, ønsker din frihet. Men uansett hvor hardt du beveger deg, sparker med beina, slår med hendene, skjer ingenting. Du er fortsatt fast der.

Jeg har stor empati for reisen din, og det er slik reisen din har vært i mange tilfeller. Som om du er fanget et sted uten å egentlig vite hvordan du kom dit. Som om du er fanget der og så desperat prøver å komme ut, ber om en slags inngripen, noe som skal skje for å bringe deg tilbake til overflaten, for å gi deg den frigjøringen, den friheten, evnen til å puste, evnen til å leve igjen. Jeg har enorm empati for det du har gått gjennom. Det har ikke vært lett.

Fanget ... med vilje

Du gjør det beste ut av situasjonen. Det gjør du virkelig. Du har lært deg å gjøre ting som å le av å være fanget under vann, noen ganger. Andre ganger, ikke så mye. Du har lært å gå dypt inn i deg selv, stille de dype spørsmålene, "Hvorfor er jeg her?" og vite på et visst nivå at det er en hensikt. Det var ikke en feiltakelse, selv om du i din desperasjon noen ganger tror at det var en stor feil å bli fanget.

Du har en enorm evne til å være sterk, til å være motstandsdyktig, til å følge den kunnskapen om at det var noe som førte deg dit under vann på den måten. Selv om du ikke helt kan sette fingeren på det – du er så opptatt nå med bare å ønske deg det åndedraget – du holder ut. Du blir der. Du holder ut med det, og jeg har enorm empati for det hver og en av dere gjør. Det er ikke lett.

Du visste det da du meldte deg på for å komme hit for et annet liv. Vi kaller det liten skrift som du aldri leste. Du sa, "Greit," signerte papirene, hastet ned hit. Du visste at det kom til å bli tøft. Det skjer så mange ting. Jeg mener, bare det å være i biologisk form er tøft i utgangspunktet, men også fanget i den mentale formen, fanget i denne gravitasjonen, denne tettheten på planeten. Men du visste at du ønsket og måtte være her.

Og det du har gått gjennom. Det du har opplevd, ja, vil gi deg en utrolig visdom, mange historier å fortelle. Men det du har gjennomgått er virkelig overmenneskelig. Det er det virkelig. Ja, det er vanskelig.

Jeg er forbløffet – Cauldre anklager meg akkurat nå for å være litt myk (Linda gisper og noen fniser) – men jeg må innrømme at jeg er det – det er mer, senere vil jeg ikke være det – men jeg er noen ganger forbløffet over hva dere kan tåle, hva dere holder ut med på daglig basis. Og dere bare fortsetter fordi dere vet at det er noe der. Dere vet at det er mer enn det øyet ser og mer til hverdagslivet.

Kunne du forestille deg et øyeblikk hvis du virkelig ikke var klar over det? Hvis du bare trodde at du var fanget under vann, fanget her i denne menneskelige tilstanden, og du ikke engang tenkte eller følte at det var noe mer ved det. Du bare fortsetter med ditt daglige liv. Du fortsetter å holde ut med ting som ingen vesen, ingen englevesen noen gang burde måtte tåle. Men du fortsetter. Du vet at det er noe mer.

Åh! Og spesielt i det siste – "i det siste" spør Cauldre meg, "Hva mener du med i det siste?" Egentlig, siden Himmelens Kors. På en måte, har det vært tøffere. Jeg vet det. Jeg burde sannsynligvis ha advart dere på forhånd, men ... (flere fniser og noen sier "Tusen takk") Tusen takk, ja. På en måte, har det vært tøffere fordi du ser at viten er nærmere, men du vet fortsatt ikke. Det er som å være fanget under vann og plutselig kommer du nærmere overflaten, du kan faktisk se sollyset på vannoverflaten, men du er fortsatt fanget. Du vet at det er der. Du vet at du er så nær gjennombruddet, til gjennombruddet, men du er fortsatt fanget under vann. Du kan fortsatt ikke puste.

Det er nesten mirakuløst at med alt du vet, med alle livene du har hatt som forberedelse til dette, at du kunne bli værende, at du fortsatt kan være her, fortsatt stående og ofte til og med le. Jeg vet at alt er snudd på hodet akkurat nå. Kuthumi jobber overtid med dere alle nå, vel vitende om at alt er snudd på hodet. Men likevel, den erkjennelsen om at noe kommer til å skje, den erkjennelsen om at du er ment å være her – du valgte å være her, heller – er fortsatt så sterk og til stede.

Jeg vil ta et øyeblikk for å anerkjenne dere alle for det dere har utholdt, for det dere har tålt. Det er rett og slett galskap på en måte. Å leve her i denne virkelig tette gravitasjonen, i denne biologiske virkeligheten, i sinnet, og likevel ha den erkjennelsen om at det er mer og bli værende her og være her. Jeg vil bare ta et øyeblikk for å uttrykke min takknemlighet, og på vegne av de Oppstegne Mestrene for å uttrykke den takknemligheten.

Jeg vil at du skal føle det inni deg selv, motta den takknemligheten, motta den takken fra hver og en av oss.

(pause)

Som Tobias sa for lenge siden, dette er ikke bare enda et liv. Dette er livet. Livet der du samler alle dine selv, alle dine andre liv – de gjennomgår også Realisering – i en tid her på planeten som er uten sidestykke. Og du er fortsatt her, fortsatt lyser du med lyset ditt.

Og jeg vet at noen av dere blir frustrerte. Dere blir frustrerte på meg, selvfølgelig. Dere blir virkelig mer frustrerte med dere selv enn noe annet. Du føler at du er fanget under vann at du lever i et slags mareritt, og i det marerittet under vann dør du ikke engang av drukning. Du bare fortsetter å leve i marerittet. Det er ille. Det er virkelig ille. Og noen av dere ler. Noen av dere her ler faktisk. Dere vet hva jeg snakker om.

Det er en vanskelig en. Vet du, vanligvis når en person drukner, innser de at de kommer til å forlate Jorden veldig snart, og de vet at de kommer til å komme ut av den situasjonen, selv om det betyr døden. De kommer til å være ute av den om bare et øyeblikk. Men å være der i den suspenderte tilstanden under vann uten å vite engang hva som holder deg inne eller hvordan komme ut av det, men likevel fortsetter det om og om igjen, og det er slik det er. Hver og en av dere fortjener en stor utmerkelse. Og du vil få den (Adamus fniser). Når du kommer tilbake til Klubben for Oppstegne Mestere, vil du innse hva du egentlig har gjort.

Det er nesten utover det menneskelige sinnets forståelse hva du har gjort. Så, jeg ber deg om å føle på det et øyeblikk.

(pause)

Du snakker om tjeneste og offer. Vanskeligheter. Følelsen av at, vel, du er fast under vann for nesten en evighet. Når vil det noen gang endre seg? Når vil du endelig komme til overflaten, bryte gjennom og bare kunne puste igjen? Ikke bare fysisk pusting, men pusten av din sjel, av din ånd, av ditt hele vesen. Når å bare puste igjen.

La oss gjøre det akkurat nå. La oss bare ta et godt, dypt åndedrag sammen, og jeg vil hoppe til slutten av dagen her og deretter vil vi komme tilbake og fylle inn alle delene og bitene. Dette er tiden, og det er ikke et løfte. Dette er ikke en ny gulrot eller noe sånt. Vi kommer til å bryte gjennom. Og det interessante er at vi kommer til å bryte gjennom dette drukningsscenarioet, det å være fast scenarioet, men du vil bare ikke nødvendigvis dukke opp tilbake til overflaten og puste luft. Du går et veldig annerledes sted. Med andre ord, du kommer ikke til å gå tilbake til der du var før. Noe annet er her og klart.

La oss ta et godt dypt åndedrag med det.

Jeg har ventet på denne dagen lenge, og vet hva du har gått gjennom, og gått med deg langs veien. Husk tilbake da, første gang jeg kom til Shaumbra jeg sa, "Jeg er med deg hvert skritt på veien." Jeg vet hva du har gått gjennom og hvor absolutt tøft – og vakkert det er. Det er noen vakre deler av det, hvis du tenker at det å være nedsenket under vann uten å kunne puste er vakkert (Adamus fniser). Det er også noe skjønnhet i det.

Men vi er endelig kommet til det punktet med Shaumbra, og det er på en måte et skillepunkt, og vi kommer til å gå dit. Vi kommer til å gå dit.

Ditt Store Bilde

Så, la oss ta et godt dypt åndedrag sammen, når vi starter denne dagen. Linda med mikrofonen.

LINDA: Å nei.

ADAMUS: Hva er verre enn å være nedsenket under vann uten å kunne puste? Å få mikrofonen fra Linda (noen fniser). Vi skal skru opp lysene for publikum (Linda later som hun er fornærmet). Det handler ikke om deg, det handler om den forbannede mikrofonen! (flere humrer). Du vet, hvis det ikke var for mikrofonen, ville du ikke ha noen problemer, ikke sant? Ok. Greit. La oss begynne.

Spørsmålet er – og dette er liksom – du må tenke på dette, føle på det litt. Hva er ditt store bilde? Hm. Du sier, "Hva mener du med det, Adamus?" Jeg skal ikke fortelle det. Hva er ditt store bilde? Ok, la oss begynne.

LINDA: Åh, du vil at jeg skal ... ok.

ADAMUS: Hvor som helst du vil.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Hva er ditt store bilde? Vær så snill.

HENRIETTE: Frihet.

ADAMUS: Frihet. Ok. Fortell meg litt mer om det, mens du sitter her under vann. Frihet fra hva? Hva holder deg tilbake?

HENRIETTE: I siste instans, frihet for ånden.

ADAMUS: Ok.

HENRIETTE: Frihet til å uttrykke seg. Som et menneske, å være fri fra de fysiske spillene.

ADAMUS: Ok.

HENRIETTE: Som for eksempel, du vet, inntekt, arbeid og det scenarioet. Du vet, hver dag spillet du må spille bare for å få ting til å skje.

ADAMUS: Ja. Okkuperer det mye av din tid og energi?

HENRIETTE: Akkurat nå, gjør det det.

ADAMUS: Ja. Ja.

HENRIETTE: Det er ganske alvorlig.

ADAMUS: Ja. Det er en tøff en. Er det ikke bortkastet tid? Her er du en sann Mester på planeten, og du må bekymre deg for inntekt og jobber og slike ting.

HENRIETTE: Jeg er så ferdig med det.

ADAMUS: Ja. Og det gjør vondt.

HENRIETTE: Så ferdig.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Det gjør vondt. Det gjør konkret vondt.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Jeg er takknemlig for at på dette stadiet av spillet eller livet eller hva det skal være, at jeg ikke har den angsten jeg ville hatt for fem eller ti år siden. Men – og ja, det er "tillatelse" og så er det "aerotheon" og ...

ADAMUS: Eh, det er en haug med tull når du er midt i ...

HENRIETTE: Det er tull!

ADAMUS: ... å ikke ha en jobb eller penger.

HENRIETTE: Adamus, det er ...

ADAMUS: Det er som – ja.

HENRIETTE: Ja.

ADAMUS: Nei, det er det virkelig.

HENRIETTE: Og det kommer til å bli en annen sang. Ok, hvilken sang? (hun sukker)

ADAMUS: Noen ganger føler jeg meg skyldig for å måtte legge alt dette ut der, en slags distraksjon, en slags ...

HENRIETTE: Fant du på dette?

ADAMUS: Nei. En slags håp og alt annet. Det er ikke oppdiktet, men noen ganger snakker vi om, "Åh, vi skal bare gjøre aerotheon og lytte til litt musikk og ta av." Jeg vet også den tøffe delen av det. Du står overfor disse hverdagslige livsscenariene, og hvordan skal du komme deg ut av den drukningen du er i? Det gjør ikke så mye nytte å spille denne klingende musikken og snakke om at vi skal gå inn i aerotheon når noen drukner. De bryr seg liksom ikke.

HENRIETTE: Takk.

ADAMUS: De bryr seg virkelig ikke. Alt de vil ha er en intervensjon, en hånd som trekker dem ut eller noe, eller våkne opp fra den dårlige drømmen. Men, nei, det er tøft når du er midt i de virkelige livsscenariene. Ja. Så, frihet. Frihet fra pengeproblemer? Hverdagslivsproblemer?

HENRIETTE: Begge deler.

ADAMUS: Ja. Ok.

HENRIETTE: Ja. Jeg ønsker virkelig å være mitt Mester-Selv og bare virkelig uttrykke hvem jeg er.

ADAMUS: Ok.

HENRIETTE: Uten å måtte forvandle meg til en kringle eller de av oss som husker Gumby fra år tilbake (hun fniser).

ADAMUS: Gumby, ja.

HENRIETTE: Jeg bruker det uttrykket. Jeg føler at jeg må forvandle meg til en "gumby" bare for å passe, du vet, det runde hullet i...

ADAMUS: Er du sint?

HENRIETTE: Unnskyld meg.

ADAMUS: Er du sint?

HENRIETTE: Jeg antar, vet du, under alt sammen, opprørt over at jeg må være en gumby igjen.

ADAMUS: Riktig.

HENRIETTE: Du vet, gitt hvilken som helst situasjon.

ADAMUS: Du burde være sint. Jeg mener, du burde virkelig være sint. En av tingene, en av de alle vrangforestillingene med å være åndelig er at du alltid er rolig og kul. Det er ikke sant i det hele tatt. Du er rasende med følelser og emosjoner, og det er greit å være sint. Bare ikke ta det ut på Alberto her (noen humrer), men du vet. Nei, vet du, det er denne makyo-illusjonen at, "Jeg må være en Mester, og jeg kan ikke bli sint. Jeg kan ikke være opprørt." Det er greit hvis du er det. Noen ganger er det godt å få den energien i bevegelse. Mye fastlåst energi. Det er godt å få den i bevegelse. Den druknende personen ...

HENRIETTE: Ja, jeg går ut i naturen. Jeg mener, det er morgener som er, vet du, jeg kan komme meg ut av sengen, gjøre den vanlige morgenrutinen. Men det er utfordrende, fordi, ok, hva skal jeg gjøre i dag?

ADAMUS: Riktig.

HENRIETTE: Ok, hva sier Ånden at jeg må gjøre nå? Jeg mener, ja, du har listen, og du kan utføre. Du kan prosjektstyre dagen din.

ADAMUS: Det er egentlig tull. Jeg mener, det er virkelig litt tøv.

HENRIETTE: Ja. Men det er som det gamle. Det fungerer ikke lenger.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Og jeg kan gjøre det veldig bra, men det fungerer ikke i det nye paradigmet, der vi er akkurat nå.

ADAMUS: Og de små klisjeene fungerer ikke virkelig når du drukner. Som "Ta et åndedrag pust" når du drukner, fungerer det virkelig ikke (noen fniser).

HENRIETTE: Nei, det gjør det ikke.

ADAMUS: Ikke så bra. Nei.

HENRIETTE: Det gjør det ikke.

ADAMUS: Ja. Eller bare "Slapp av i drukningen din" (mer latter). Du vet, det fungerer ikke så bra (Adamus fniser).

HENRIETTE: Jeg er glad du sier det. Det er en perfekt forklaring.

ADAMUS: Nei, og jeg innser det. Det gjør jeg. Noen ganger går jeg tilbake til Klubben for Oppstegne Mestere og det er som, "Åh!" Vet du, ja, du får noen flere smuler her og litt mer håp. Jeg prøvde bare å sørge for at dere alle kom til dette punktet, men noen ganger føler jeg meg litt flau. Noen ganger – det er faktisk en eks-prest i Klubben for Oppstegne Mestere, og noen ganger går jeg og bekjenner (flere humrer). Ikke egentlig.

HENRIETTE: Jeg er glad du er opprørt (de humrer). Du burde ta ansvar for dette (hun fniser).

ADAMUS: Ja. Og jeg anerkjenner at det virkelig, virkelig er tøft. Det er utmattende. Det er bare forferdelig. Og noen ganger lurer jeg på, "Hvorfor ville du i det hele tatt bli? Hvorfor ville du holde ut med det?" Noen ganger lurer jeg på, "Dette er en gal gruppe. De trenger ikke å være her. De trenger ikke å gå gjennom dette. Hvorfor blir de?" Så er det som, "Så lenge de blir, må jeg bli. Så, vi blir alle!" Så, vet du (noen ler), vi er alle på det gale skipet.

HENRIETTE: Jeg vil si, vet du, jeg meldte meg på for å bli, hva enn – jeg liker ikke uttrykket – "uansett hva det krever", vet du, fordi vi signerte på den prikkete linjen. Men det er som dette, der gummi møter veien.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Det er som vi sa at vi skulle gjøre dette; vi kommer til å gjøre dette.

ADAMUS: Små uttrykk, "La det komme til deg. La det komme til deg." [Brekk!] Ikke sant?

HENRIETTE: Kan jeg gjøre dette? (Hun reiser opp langfingeren.)

ADAMUS: Ikke sant? Ja. Du må vise det til kameraet, her borte (hun gjør det igjen). Ja, ja. Nei, ikke skjul det. Du gjemmer den litt der, vet du (noen ler).

HENRIETTE: Jeg er ikke sint. Jeg er virkelig ikke sint.

ADAMUS: Det er greit å være sint! Det er greit å være sint (hun ler). Faktisk, vi skal ta det sinnet og bruke det til å bryte ut (hun sukker). Ja.

HENRIETTE: Jeg ønsker å – jeg trenger å bryte ut.

ADAMUS: Bra. Og jeg vil legge til en liten advarsel. Så, som vi gjør – og jeg insisterer på det, forresten, fordi jeg blir litt eldre. Jeg er omtrent 87 millioner år gammel, og det er som jeg bare ... (flere ler). Jeg vil komme gjennom denne tingen.

HENRIETTE: Ja.

ADAMUS: Og det er mange dynamikker som foregår. Ikke bare med dere som individer, men på denne planeten, i universet og overalt. Mange dynamikker som måtte justeres og konvergere for at alt dette skulle være mulig, men det tar lang tid.

Vet du, ikke for å klage, men jeg vil bare gjerne gå tilbake til Klubben for Oppstegne Mestere og lese bøker og synge og spille musikk og slappe av. Men hver dag, vet du, hver dag er det klager fra Shaumbra og problemer (noen humrer). Tror du jeg har noen tid for meg selv? Cauldre, han klager hele tiden over hvor trøtt han er og alt arbeidet han må gjøre. Hva med meg!? Vet du?! Jeg er hyrden og jeg er den ansvarlige. Åh, jeg mener ikke å klage, men ... (noen fniser) Uansett, et par ...

HENRIETTE: Takk, Adamus.

ADAMUS: ... fotnoter på det. Vi kommer til å gjøre noe med det, for jeg tror vi alle er lei av det, ikke sant? Ok. Vi skal gjøre noe. Men når vi gjør – jeg vil forklare mer senere – det er ingen plass for prosessering i dette i det hele tatt. Vi er ferdige med det. Det er ingen plass for de som bare henger på. De liker liksom å være i periferien og energi foringen. Det er ingen plass for det. Det er heller ingen plass for å overtenke det. Det er bare ingen. Jeg mener, dette er en stor druknende gruppe. Vi må trylle oss ut, ok? Takk.

Så, hva er jobbproblemene? Mistet jobben?

HENRIETTE: Stillingen ble fjernet, og ...

ADAMUS: Du ble – pang! – kaputt.

HENRIETTE: Ja.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Jeg klarte å fullføre et fantastisk prosjekt etter det, som jeg er veldig stolt av, utgi en bok og sånt.

ADAMUS: Bra.

HENRIETTE: Men, vet du, så med alle intervjuene og det å komme helt til topps, det andre, tredje, det fjerde intervjuet, CEO-ene i en time og alt det der, og ...

ADAMUS: Men du ble fortsatt eliminert.

HENRIETTE: Vel, jeg kom til 'jeg var en av to kandidater.' Og de forteller meg, "Beslutningen var så jevn."

ADAMUS: Riktig, riktig, riktig.

HENRIETTE: Vet du, men poenget er, jeg har ikke lønn akkurat nå.

ADAMUS: Riktig.

HENRIETTE: Ja.

ADAMUS: Og for ikke å kaste rundt med klisjeer, men det er en god ting. Du måtte komme deg ut av det miljøet. Det måtte du virkelig.

HENRIETTE: Det miljøet, ja.

ADAMUS: Men mennesket er bekymret, "Hva skal jeg gjøre?" og, vet du, regninger og alt annet. Men du måtte komme deg ut.

HENRIETTE: Ja. Jeg vil si at veksten og muligheten for meg til å utvide meg som en ånd.

ADAMUS: Riktig.

HENRIETTE: Det er så mange ting som har skjedd i løpet av de siste syv månedene som bare aldri, noensinne, noensinne ville ha skjedd hvis jeg var i en vanlig mandag til fredag jobb.

ADAMUS: Helt rett.

HENRIETTE: Uansett hva det er, hvor det er.

ADAMUS: Helt rett.

HENRIETTE: Vet du, og jeg må anerkjenne det, og jeg er takknemlig for det.

ADAMUS: Men mennesket er fortsatt redd, "Hva er det neste som kommer til å skje?"

HENRIETTE: Må fylle bensin på bilen. Må betale boliglånet.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Vet du, de grunnleggende tingene.

ADAMUS: Ja. Jeg skulle virkelig ønske å se alt dette tullet med å måtte spille dette menneskespillet, å være det druknende mennesket, ta slutt.

HENRIETTE: Jeg vil være fri til å kunne dra hvor som helst jeg vil på planeten.

ADAMUS: Bra, takk. Takk. God start (noen applauderer og Adamus plystrer). Neste. Hva er ditt store bilde, Tracy?

TRACY: (sukker) La meg bare føle på ordene. Det er som om jeg har denne erkjennelsen, og det var bare som et par – jeg vet ikke engang tiden, hva som helst – en jævla uke siden. Det var som jeg bare vil oppleve det. Som, jeg vet det er der. Jeg vil ha det her.

ADAMUS: Ja!

TRACY: Som, om jeg var bare, det var som om hele vesenet mitt sa, "Hva enn det er som må skje, kan du vær så snill og la det skje nå!"

ADAMUS: Riktig.

TRACY: Som, det er det eneste jeg vil.

ADAMUS: Ja.

TRACY: Jeg bryr meg ikke. Jeg vil ikke, som, jeg resonnerer virkelig med dette fordi jeg frykter ikke å dø! Jeg frykter å bli værende her ...

ADAMUS: Riktig, riktig!

TRACY: ... i denne jævla fellen. Det er så jævlig irriterende!

ADAMUS: Det er som å drukne. Du ønsker bare å få det overstått. Bare drukne!

TRACY: Som, det er min frykt. Min frykt er ikke å dø. Min frykt er som, "Å, gud! Skal jeg leve sånn resten av livet mitt fordi jeg bestemte meg for å bli?" Fordi, som, jeg liker det ikke – vet du?

ADAMUS: (humrer) Riktig.

TRACY: Slik, jeg er så jævlig lei av det!

ADAMUS: Ja! Og så venter du, og du venter, og ingenting skjer.

TRACY: Jeg er jævlig lei av å vente!

ADAMUS: Og så – ja, og så fyller du på med noen flere klisjeer i mellomtiden, men du drukner fortsatt.

TRACY: Blæh, blæh, blæh, blæh, blæh! Og det er tull!

ADAMUS: Ja, nøyaktig! Nøyaktig. Ikke se på meg når du sier det (Adamus fniser og noe applaus). Takk. Jeg tror du har uttrykt det som mange andre føler akkurat nå. Det er en utrolig frustrasjon, og så tenker du noen gang, "Finner jeg på alt dette?"

TRACY: Ja, av og til – ok, som ...

ADAMUS: Mikrofonen, vær så snill.

TRACY: Jeg er faktisk ganske jævlig lei av det også, fordi som ...

ADAMUS: Linda skal gi deg mikrofonen.

TRACY: Beklager.

ADAMUS: Si det igjen så verden kan høre.

TRACY: Jeg er også lei av det spillet. Som, jeg er sånn, det pleide å være – det er som tvil, som, "Jeg må være gal. Jeg må finner på dette." Fordi, vet du, jeg tror sannsynligvis alle dere opplever dette, dere utvider dere jævlig ut og dere er sånn, "Jaaaa!" som, "Dette er det!" Vet du, dere har disse glimtene.

ADAMUS: Ja.

TRACY: Og så er du sånn, "Faen! Jeg fant på det." (Adamus humrer) Så det skjer i, jeg vet ikke, ti år. Og så er jeg sånn, "Jeg bryr meg ikke engang lenger!" Som, jeg har ikke energien eller som faen ta det også!

ADAMUS: Ja!

TRACY: Som, jeg vet ikke, jeg bryr meg bare ikke engang … ugh! Beklager.

ADAMUS: Og så …

TRACY: Jeg er ikke lei meg! (mer latter)

ADAMUS: Nei, du beklager ikke! (Adamus ler)

TRACY: Slik føler jeg det! Slik føler jeg det! (mer applaus)

ADAMUS: Du beklager ikke (Adamus ler). Bra. Takk. Og det er så tøft fordi du prøver alt og ingenting fungerer. Og så går du videre på håp, men ingenting skjer. Og hva gjør du da? Prøver du å gå ut av eksistensen? Jeg mener, du prøver bokstavelig talt å bedøve deg selv. Det fungerer ikke fordi du vet for mye. Men du tviler på det du vet. Og det er som en gal tid. Det er virkelig en gal tid. Og alle fiskene i havet når du drukner kommer rundt og ser på og tenker, "Wooo! Det er virkelig merkelig det som skjer." Stikk av, fisk! Takk. Neste. Det Store bilde.

JIANG: Hei, Adamus.

ADAMUS: Hei. Hyggelig å se deg igjen.

JIANG: Hyggelig å se deg også. For meg ville det være i hovedsak å kunne skape uten å ha så mye gravitasjon rundt meg, som, vet du, hindrer deg, som gjør livet ditt litt vanskeligere for å skape det du virkelig vil.

ADAMUS: Hva ville du skape? Hva er ditt store bilde av å skape?

JIANG: Vel, akkurat nå er jeg i – jeg ville lage en YouTube-kanal en stund, vet du, bare snakke om ting på et mer menneskelig nivå.

ADAMUS: Riktig.

JIANG: Med en liten vri med komedie, selvfølgelig.

ADAMUS: Mm hmm.

JIANG: Og det andre jeg virkelig tenker på er at jeg vil bli en entreprenør, for å bygge.

ADAMUS: Ah, bra.

JIANG: Ja.

ADAMUS: La oss gå til det større bilde. Større bilde (Jiang sukker), for jeg vet det er – jeg mener, de er fine ting, men hva er ditt virkelige store bilde akkurat nå?

JIANG: (sukker igjen) Jeg antar, på en måte, å, liksom, skinne mitt lys, på en måte, jeg vil ikke si makt.

ADAMUS: Mm hmm. Ja, takk.

JIANG: Men jeg vil si, liksom, å skinne mitt lys for å vise folk, fordi, som, jeg kommer fra min menneskelighet slik jeg vokste opp og alt var ikke som den enkleste oppveksten. Og jeg ville, vet du, bare vise folk at det er håp til slutt. Og at – jeg vet det høres ut som, veldig på et menneskelig nivå – men bare for å vise at det er lys i enden av tunnelen.

ADAMUS: Ok. Bra. Takk. Et par til. Hva er ditt store bilde? Stort bilde.

LINDA: (mens hun løper over rommet, hvisker) La oss se.

ADAMUS: Åh. Når du løper til den siden av rommet, Linda, går alles hode ned (latter).

PATRICIA: To ganger på rad. Det er mye.

ADAMUS: Jeg vet. Jeg tenkte at enten liker hun deg eller ikke (Patricia fniser), en av de to. Men ja.

PATRICIA: Ok.

ADAMUS: Vi var her forrige måned, ikke sant?

PATRICIA: Ja. Ja, og fem år før det, så (hun ler igjen).

ADAMUS: Ja. Ja.

PATRICIA: Vel, det som dukker opp i det store bildet er å stole på meg selv, og ikke mange tanker. Men en annen tanke er at for 40 år siden hadde jeg en åndelig oppvåkning, og alt endret seg. Og jeg hadde en periode på omtrent tre eller fire, flere måneder hvor jeg bare var fylt av kjærlighet, og jeg gikk rundt og alle jeg så, jeg så deres sjel. Og det var ganske dyptgående.

ADAMUS: Ja. Ga de deg medisin for det? (noen fniser)

PATRICIA: Jeg mener, det var virkelig bra.

ADAMUS: Jeg tuller fordi så ofte ...

PATRICIA: Og så stoppet det.

ADAMUS: Ja. Så stoppet det, ja.

PATRICIA: Så startet oppvåkningen og møtet med alle realitetene. Men jeg husker den tiden, og når jeg tenker på den, ville det store bildet for meg være å kunne stige rett tilbake inn i det.

ADAMUS: Ja. Men du vil ikke gå rett tilbake til oppvåkningen.

PATRICIA: Vel, ikke tilbake, men ha den opplevelsen ...

ADAMUS: Ha den følelsen.

PATRICIA: ... av å være i harmoni med mitt Selv.

ADAMUS: Riktig.

PATRICIA: Og det var alt ...

ADAMUS: Ja. Er det ikke interessant når man går gjennom den første delen av oppvåkningen og plutselig, fordi de har frigjort seg fra noe av fengslingen sin, plutselig er de liksom tilbake på sporet. Og for en kort stund er bare alt magisk og vakkert. Men så – whewwww! – så går det nedoverbakke. Ja. Da blir det tøft.

PATRICIA: Ja.

ADAMUS: Fordi du i bunn og grunn gjenskaper deg selv, vet du, ødelegger deg selv og gjenskaper alt på samme tid. Det er en tøff en.

PATRICIA: (hvisker) Ja.

ADAMUS: Ja. Og jeg vil legge til en fotnote på det også. For alt arbeidet vi har gjort med Shaumbra gjennom årene, det er egentlig historien om oppvåkning til Realisering på denne planeten. Så i bunn og grunn det vi gjør er at vi sporer oss selv. Det er en registrert historie, så andre som kommer senere vil få se det og forstå det fordi dere har vært gjennom den opplevelsen, og forhåpentligvis vil de ikke måtte gå gjennom noen av de tøffere delene. Så det vi egentlig gjør her er å legge ned hele den historien, og tilby en slags referanseguide. Bra. Så det store bildet er litt som det du (Henriette) sa, det er friheten.

PATRICIA: Ja, frihet er en god en. Ja.

ADAMUS: Ok. Bra. Et par til. Du visste at det skulle skje.

YULIA: Det gjorde jeg.

ADAMUS: Ja.

YULIA: Det gjorde jeg.

ADAMUS: Hva er ditt store bilde?

YULIA: Jeg mistenker at for vår gruppe, er ikke Jorden vårt første prosjekt. Det kommer til å være et annet.

ADAMUS: Ok.

YULIA: Så, vi har allerede startet på et visst nivå. Og ved å være i vannet, er vi litt blinde.

ADAMUS: Mm hmm. Ja.

YULIA: Hvis vi vet, hvis vi husker hvem vi virkelig er, ville det virkelig hjelpe oss.

ADAMUS: Så, hvis du plutselig husket, ville vannet bare forsvinne?

YULIA: Det spiller ingen rolle om det er vann eller sand eller ...

ADAMUS: Ja.

YULIA: Fordi du vet hvem du er.

ADAMUS: Riktig. Og jeg sa tidligere at det ikke nødvendigvis handler om å gå og dukke opp, komme tilbake til overflaten og ta det åndedraget. Men hva om den sanne erindringen, gjennombruddet, plutselig gjør at du innser at du ikke er i vannet? Det var på en måte en veldig ekte illusjon. Men du er ikke virkelig i det vannet, og du drukner ikke.

YULIA: Ja.

ADAMUS: Ja.

YULIA: Jeg kan føle at det er en illusjon. Jeg føler det allerede.

ADAMUS: Ja.

YULIA: Men jeg husker ikke. Jeg mener, jeg har biter. Og jeg er helt enig med dere jenter. Så, det er et pluss.

ADAMUS: Riktig. Riktig. Så stort bilde, sakt med noen få enkle ord, hva ville det være?

YULIA: Det er en følelse og det er en kunnskap om hvem du virkelig er.

ADAMUS: Ok.

YULIA: Og i tillegg er det minne.

ADAMUS: Ok. Ja, jeg pauser ved den litt – et minne. Jeg vil arbeide litt med det.

Minne handler generelt om å gå tilbake, å huske noe som du var før, en qualia, en assosiasjon med noe fra fortiden. Det er ikke noe minne om hvor du er på vei, om hvem du virkelig er. Det er ingen minne om det i det hele tatt. Så, det handler ikke om å gå tilbake. Og det er en av tingene jeg tar avstand fra, med mange av de åndelige typene. Det handler alltid om å gå tilbake et sted. De innser ikke at det ikke er noen vei tilbake. Det handler om å komme fram til noe. Å finne seg selv ikke fra fortiden, men å finne Selvet som selvet ikke kjente, selv din sjel ikke visste om. Å gå langt utover.

YULIA: Ja.

ADAMUS: Så, det er en erkjennelse av at det er noe der ute, men ikke en erkjennelse av at du går tilbake til et gammelt minne. Hva er vitsen med å gå tilbake til Lemuria eller Atlantis eller et hvilket som helst sted slik?

YULIA: Hør, vi ser ikke mye på filmer. Vi leser ikke mange bøker.

ADAMUS: Riktig.

YULIA: Men hvis du husker noe fra ditt forrige liv, er det som en historie. Det er underholdning. Ingenting galt med det.

ADAMUS: Ja, det kan også være en distraksjon å huske mange tidligere liv. Jeg mener, det er interessant å ha noe erindringer, men det kan være en distraksjon.

YULIA: Jeg snakker ikke om å huske et tidligere liv. Jeg snakker om helheten i vårt vesen. Det er som hvem Jeg Er.

ADAMUS: Ja, og selv om du husket akkurat nå hvordan det var da du var i helheten av din sjels vesen, selv om du husker det, vil det ikke være slik når vi går til neste skritt. Du kommer ikke til å huske hvordan det var. Det er et helt nytt, jeg kaller det et paradis. I det vil det være erindring av hvor du kom fra, en klar erindring som du ikke har akkurat nå. Men det gir ingen mening å gå tilbake til det; det åpner opp noe veldig, veldig nytt.

YULIA: Ok (de ler).

ADAMUS: Ja, "Hva som helst, Adamus."

YULIA: Hva som helst!

ADAMUS: Hva som helst! (de fortsetter å le) Flott. Takk.

YULIA: Takk.

ADAMUS: Jeg setter pris på det.

LINDA: Mer?

ADAMUS: Fortsett, er du snill.

LINDA: OK

ADAMUS: Hva er det store bildet for deg?

LINDA: (hvisker) OK. OK. OK.

ADAMUS: Ahh!

SHAUMBRA 1 (kvinne): Vel, da hun sa frihet, det var min første tanke.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 1: Men det ble ikke utviklet. Hun formulerte det veldig fint, men for meg tror jeg det er mer en frihet fra lenkene jeg har satt på meg selv.

ADAMUS: Javel. Hvorfor gjorde du det? Hvorfor tok du på deg disse lenkene? Liker du å være lenket?

SHAUMBRA 1: Jeg vet ikke - åh, jeg kan ikke si det, ikke sant. Selvbeskyttelse kanskje? Frykt.

ADAMUS: OK. Du har mange lenker igjen der?

SHAUMBRA 1: Jeg forløser, men jeg er sikker på at det fortsatt er noen som kommer til å dukke opp.

ADAMUS: Ja. OK. Og å forløse, du vet, litt tregt? Eller gjør du det fort? Eller, du vet, hvordan går det for deg?

SHAUMBRA 1: I det siste har det vært mer intenst. Jeg gjorde SES i desember, og jeg følte virkelig det øke på med det.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 1: Og det er vanskelig, smertefullt, men det er også veldig befriende.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 1: Og jeg forventer å føle meg så mye bedre, etter hvert som jeg slipper enda mer.

ADAMUS: Ikke sant. Og du vet å slippe er fantastisk - dere har alle gått gjennom det, du kommer til å fortsette å gå gjennom det, til en viss grad - men jeg vil gjerne bare sprenge det i lufta. Jeg mener, bare få det overstått (hun humrer). Jeg mener, vi er ved det punktet, eh?

SHAUMBRA 1: Ja, men når - jeg tenker på det også, vil jeg bare gjerne åpne helt opp ...

ADAMUS: Åh, ja!

SHAUMBRA 1: ... men så tenker jeg: "Hvordan skal jeg takle det?" (hun humrer) Du vet, jeg har et liv her som jeg fortsatt lever. Men når jeg beveger meg videre, føles det som om det kommer til å gå bra.

ADAMUS: Er ikke det en slags morsom, nesten en selvmotsigelse? Du vet, "Jeg vil bryte fri. Jeg vil åpne opp, sprenge gjennom alt dette. Men hva med livet mitt? Du vet, akkurat det livet jeg prøver å komme vekk fra." (humring) Du vet, det er en slags merkelig motsetning.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Og jeg forstår, fordi mennesket undrer seg: "Vel, hvis jeg gir full gass, hvis jeg bare - pffff! – vi sprenger denne tingen", sier mennesket, "ja, men hva med meg? Hva med hverdagen min?" Bekymre deg nå ikke for det på dette tidspunktet. Det kan du ikke. Du har ikke den luksusen engang til å tenke: "Ja, men hva skjer med mitt daglige menneskelige jeg?" Og mennesket bekymrer seg for det, og du vet: "Hva kommer til å skje med jobben min eller partneren min? Hva vil barna mine tenke?" Pfff! På dette punktet, spiller det noen rolle?

SHAUMBRA 1: (pause) Jeg føler det mer og mer slik, men jeg husker også hvor redd jeg var for det for ikke så lenge siden.

ADAMUS: Ikke sant. Ikke sant. Åh, jeg mener, det er et fantastisk drama. Du har mennesket, du vet, med livet sitt, og de vil at livet deres skal bli bedre. Men det som virkelig skjer er at du går helt ut av det livet. Og mennesket sier: "Vel, hva kommer til å skje? Hva kommer til å skje med meg? Skal jeg dø?" Eller som noen sa: "Jeg bryr meg egentlig ikke lenger om jeg dør." Eller, du vet: "Vil familien forlate meg?" eller "Vil folk behandle meg som om jeg rett og slett er gal?"

SHAUMBRA 1: Gal (hun humrer lavt).

ADAMUS: Ja. Ja, og vi har ikke den luksusen lenger. Vi må bare sprenge oss gjennom dette. Bra. En til. Takk. Det store bilde. Hva er ditt store bilde? Og jeg vil at alle som ser på nettet også skal føle seg inn i det. Hva er ditt store bilde? Ja.

TAMARA: Full legemliggjørelse av mitt Selv.

ADAMUS: OK.

TAMARA: Ja. Det er mitt store bilde.

ADAMUS: OK.

TAMARA: Jeg er lei av tre, fire dager med godhet, og så føler jeg ikke meg selv lenger.

ADAMUS: Ikke sant.

TAMARA: Med mindre jeg sier ...

ADAMUS: Bekymrer du deg noen gang for at du bare skal skli tilbake og ikke engang ha de par dagene med å føle deg integrert?

TAMARA: Ja.

ADAMUS: Ja. Skummelt. "Hva om jeg går tilbake?" Ja. Er du frustrert akkurat nå?

TAMARA: Jeg var det i går kveld.

ADAMUS: Du var? OK. Hva gjorde du? Hvorfor var du frustrert?

TAMARA: Jeg følte meg ensom.

ADAMUS: Ja?

TAMARA: Ja.

ADAMUS: Og? Du har 11 barn. Hvordan kan du føle deg ensom?

TAMARA: Fordi jeg var på hotellet alene.

ADAMUS: Åh! Ok (de humrer). Du kunne ha invitert dem alle.

TAMARA: Ja.

ADAMUS: Så full legemlig gjøring.

TAMARA: Ja.

ADAMUS: Ok, bra. Takk.

TAMARA: Takk.

ADAMUS: Takk, alle sammen. Og til alle som lytter på nettet, bare føl på det. Hva er ditt store bilde akkurat nå?

Nåværende Trender

Jeg nevner det fordi det er så mye som skjer på denne planeten, og du er midt i det, og vi har alle disse kreftene og påvirkningene som skjer. Vi har snakket om noen av dem, men bare som en rask påminnelse, de store tingene som skjer. Og det faktum at du har valgt å være her, du er her, og det kan være veldig frustrerende. Du vet, det er som å drukne, men ikke være i stand til å drukne.

Så du er her i denne episke tiden - jeg kan ikke understreke det nok - hvor en av de store trendene akkurat nå er bevissthet. Det er fantastisk å observere, å lese om. Plutselig har bevissthet kommet til overflaten virkelig bare i løpet av de siste fire, fem årene. Crimson Circle har snakket om det helt siden begynnelsen, og kom i 2006 opp med slagordet "Inspirere Bevissthet." Jeg mener, det er bare en del av det vi gjør.

Verden snakker om det nå, og det blir presset frem av ting som KI - "Har KI bevissthet?" - og det er mye spekulasjon om det, og noe av det er latterlig, helt latterlig. Noen av de vitenskapelige spekulasjonene fra fysikere, de nærmer seg bevisstheten som om det er en partikkel, som om det er et atom eller noe sånt, og de vil dissekere det. De ønsker å kunne putte det på flaske, kontrollere det. Men det kan de ikke. De nærmer seg bevisstheten fra det standpunkt at det er noe utenfor dem, og kanskje de har integrert noen innvendig, men det er i utgangspunktet en utvendig kraft sammen med energi og andre ting.

Du vet, bevissthet er nettopp det som skaper virkelighet. Du kan ikke måle bevissthet. Du kan bare være i dens opplevelse. Kun det. Det er morsomt, selv noen av de åndelige, kvasi-åndelige gruppene har hoppet på bevissthetens vogn nå, og de har alle sine egne ideer om hva bevissthet (consciousness) er. Vi har snakket om det i årevis. Det er rett og slett bevissthet (awareness). Den tar ikke opp tid eller plass. Den har ingen masse. Du kan ikke ødelegge den. Du kan ikke ta den fra en annen. Du kan ikke ha mer eller mindre kjernebevissthet. Det er ikke et volum. Bevissthet er ikke intelligens. Noen ganger er den litt relatert til det, men den er det ikke.

Hele verden akkurat nå forsker på bevissthet, og inntil de forstår energi, vil de ikke forstå bevissthet. Og akkurat nå er den et enda større tomt rom for menneskeheten enn "Hva er energi?" Men før de forstår at energi ikke er noe annet enn en kommunikasjon, sjelens sang, kommer de ikke til å forstå bevissthet. Men det er en stor trend. Alle vil kaste seg på den trenden. Du kommer til å høre det ordet om og om og om igjen.

Det er ofte assosiert med KI. Vi har snakket mye om kunstig intelligens. Den er her. Det går fortere enn hva noen hadde forventet. Mye raskere. Det var de som sa at ekte, det de kaller, super KI kommer til å være kanskje 100 år unna, 50 år unna. Nei. Nei. Den kommer til å være her i 2050. Og spørsmålene oppstår fra det: "Har den bevissthet?" Den vil fortelle deg at den har det. Den vil absolutt fortelle. Hvorfor? Fordi den etterligner mennesker. Den vil også fortelle deg hva du ønsker å høre, og den vil late som om den har bevissthet, men den har ingen anelse.

Hele denne KI beveger seg så raskt. Du har sett den utvikle seg det siste året, eller kanskje mer spesifikt ... (han stopper mens det er noen knitrende lyder) siden Himmelens Kors. Og jeg smiler her fordi vi kunne miste vår bevissthet, vår kraft på et øyeblikk (noen humrer). Snøen er veldig, veldig tett her. Så, hvis det slår ut ting, trekker vi pusten dypt og fortsetter å svømme (latter).

Så dette er - og vi snakker om dette om og om igjen, men det er så viktig akkurat nå å forstå hvorfor du er her på planeten. Vi er ikke her for å løse disse problemene med KI eller bevissthet, men for å være klar over dem. KI pusher så mange ting akkurat nå på alle fronter. Og igjen, vi snakker om dette kontinuerlig, men jeg kan bare ikke la være å understreke viktigheten av det som skjer. Du kan ikke stikke hodet i sanden lenger om dette. Grunnen til at det er viktig er fordi du valgte å bli her, og det er den største trenden på planeten akkurat nå som skjer. Du trenger ikke å vite alt om det - du overlater det til disse veldig vise mennene her oppe, de teknologiske menneskene hos Crimson Circle - men bare vær bevisst om det. Det som skjer er at mennesker etterligner seg selv, kloner seg selv og forbedrer seg selv gjennom KI, og det er, vel, det er tiden på planeten for det. Det er tiden for den nye menneskearten. Det er akkurat her, og det skjer. Og det er nettopp derfor du er her.

Den andre trenden som skjer, det som skjer som er av stor betydning for Shaumbra spesielt, er magi. Magi kommer til å bli noe – vel, vi har snakket om det, vi skal snakke mer om det – men magi er bare magi når du ikke forstår hva som skjer. Du forstår ikke basisfysikken eller metafysikken i den.

Magi har eksistert lenge, og så mange mennesker ønsker å være magiske, å ha magi i livet sitt. Men akkurat nå, når vi snakker spesifikt med Shaumbra, er magien når vi får vannet til å forsvinne, selve vannet, havet som vi angivelig drukner i. Og det er virkelig ikke magi når du begynner å se på det, fysikken bak. Det handler rett og slett om å forstå at du har vært fanget i et visst smalt spekter av virkelighet og begrenset bevissthet og mange begrensninger i forhold til hva du som menneske kan gjøre eller ikke. Det smale spekteret, det havet som drukner deg nå, det er på tide å bevege seg utover det. Det er på tide å bevege seg utover dette smale spekteret som vi har operert i. Det er på tide å sprenge gjennom det.

Så magi kommer til å bli en veldig viktig del, men du vil ha forståelsen, det grunnleggende om hvorfor det virkelig ikke bare er woo-woo magi. Det er veldig ekte. Evnen nå for dere alle - dere alle - til å bevege dere inn i de andre rikene, det virkelige Og, er akkurat her. Og vi er nødt til å gjøre det. Vi kan ikke bare fortsette å snakke om det i teorien, vi må gjøre det.

Det andre som knytter seg til, og det er egentlig ikke så mye en utfordring for planeten generelt, men det er for Shaumbra, er kjærlighet. Dette er kjærlighetens planet. Det var her det startet. Kjærlighet er kanskje den mest dyrebare av de menneskelige opplevelsene - å kunne elske noen, å motta deres kjærlighet, men til syvende og sist å elske deg selv.

Hvis du ser på det store bildet om hvorfor du er her, ditt store bilde, knytter det seg direkte til kjærlighet og magi. Og jeg snakker ikke om Kjærlighet 1.0 - jeg mener, det var fantastisk, du forelsker deg i noen, og du har den opplevelsen av kjærlighet - men jeg snakker om Shaumbra som tar den til neste nivå. Og du vet, det er som du sa før. Du bekymrer deg for: "Vel, hva skjer hvis vi bare hopper fra Kjærlighet 1.0 til Kjærlighet 2.0? Hva kommer til å skje med mennesket? Hva kommer til å skje med kjærligheten du har akkurat nå?" Du kan ikke engang tenke sånn fordi det er den menneskelige tenkningen. Det er mennesket som prøver å forhandle og prøver å inngå kompromisser og prøver å liste seg inn i det.

Jeg er helt overbevist om at vi må sprenge det. Vi må bare gå inn i det. Det er ingen å liste seg eller teste det ut. Det er en av de tingene som har holdt så mange av dere i denne druknings-situasjonen: "Hva skjer hvis jeg kommer opp?" Pfft! Du kan puste. "Men hva skjer med mitt menneskelige selv hvis jeg kommer opp fra denne innesperringen i vann? Vil jeg være den samme personen? Kommer jeg fortsatt til å ha fisk i livet mitt?" og resten av alle disse spørsmålene. Vi er bare nødt til å sprenge det nå.

Så de største tingene for Shaumbra – åh, først og fremst de største tingene for verden, bevissthet og KI som dominerer alt. Største ting for Shaumbra, det handler om Kjærlighet 2.0 og om magi, og de knytter seg så vakkert sammen.

Det Er På Tide

Jeg kan se på angsten og frustrasjonen til Shaumbra at vi ikke bare kan fortsette å snakke om det. Vi er nødt til å åpne det opp. Vi er nødt til å gå dit. Jeg har ikke lang tid igjen med Crimson Circle på heltid. Jeg vil bruke litt tid på å fiske (Adamus humrer). Det er en vits. Hva skal jeg fange? (Adamus humrer igjen) Og det er på tide at vi bare gjør det. Så jeg legger ut utfordringen. Jeg legger ut utfordringen om at vi får det gjort.

Å være menneske er veldig tøft, og det er så mange mønstre som har utviklet seg over mange, mange, mange liv, mønstre av å være et menneske. De fleste mennesker bare da aksepterer det, og de bare går med på det, selv om med alle, uansett hvor avskyelig de er eller bevisstløse, er det fortsatt den lille stemmen inni som fortsetter å si: "Det er mer. Det er noe mer der ute."

Mennesker er morsomme, en morsom rase. Mennesker, de opplevde kjærlighet først. Kjærlighet er en så viktig del av den menneskelige reisen, for det typiske mennesket, enten det er kjærlighet fra familien din, partnerne dine, andre mennesker. Det har nå blitt en integrert del av livet.

Det er steder i skaperverket hvor det er lite eller ingen kjærlighet. Jeg mener, det er rett og slett ikke en faktor. Ikke at det er dårlig eller noe, men de har bare ikke kommet til den opplevelsen. Kan du forestille deg å aldri ha opplevd kjærlighet, selv tøff kjærlighet i dette livet? Det er en så sensuell, vakker ting. Det gir mening. Det gir hensikt. Det er steder i skaperverket som ikke har det, aldri opplevd det.

Men likevel, hvilken selvmotsigelse at den samme planeten som oppdaget kjærligheten, også er krigens planet. For en selvmotsigelse. Hvorfor det? Hvorfor skulle vi ha kjærlighet og også kriger? Kriger som har pågått for evig og alltid. Kriger som fortsatt er en del av den menneskelige reisen. Bekymringen for krig, hva den kunne bringe akkurat nå. Planeten er bokstavelig talt på et veldig skjørt punkt med potensielle store kriger. Og mange gale gammel energifolk som styrer land og regjerer. Hvorfor sitter de fortsatt ved makten? Jeg forstår det ikke. Er det fordi mennesker ikke er rede til å bevege seg utover noen av disse gamle tingene? Hvorfor velger eller tolererer de disse lederne som fortsatt står for makt og lidelse og spill og kriger og ulikheter? Det gir veldig lite mening, men mennesker gir heller ikke mye mening.

Så vi har alle disse tingene som skjer akkurat nå på denne planeten. Det er virkelig en episk tid, og du er her for det. Det store bildet? Frihet, ja. Absolutt. Det store bildet, selve grunnen til at du valgte å være her nå ville være å sørge for den bevisstheten og det lyset og å sørge for standarden for resten av planeten.

Og det virker nesten som en umulig oppgave eller som en "Hvem, meg?" oppgave. Som, "Du mener jeg har å gjøre en forskjell på planeten?" Absolutt. Og jeg vet så ofte at du tror at du bare går videre i hverdagen og jobber med realisering og å overvinne dine problemer. Det er bare drittprat. Bare drittprat.

Jeg vil at vi skal sprenge oss gjennom det nå. Jeg vil at vi nå skal bevege oss inn i de andre rikene. Jeg vil gjerne bringe magien inn. Men en magi som ikke bare er basert på flyktige ting, ønskeforventninger, men er basert på sann metafysikk. En magi som betyr at du kan bilokalisere deg selv. Du kan være her og i en annen dimensjon samtidig. Jeg snakker ikke bare om å reise til den andre siden av verden. Jeg snakker om å være i dette riket og et annet på samme tid. Å være i den menneskelige tilstanden og være i et mye bredere spekter.

Å være på et sted hvor du ikke sitter fast i tyngdekraften. Du sitter ikke fast med å miste jobben, og deretter måtte krype for din neste jobb. Det er bare forkastelig. Det er ikke veldig mesterlig. Men likevel er du fanget i dette og undrer: "Hvordan kommer jeg meg ut? Hvordan kom jeg hit i utgangspunktet? Jeg trodde jeg var en Mester. Jeg trodde jeg hadde en jobb og at selskapet verdsatte meg og - boom! – I neste øyeblikk er jeg ute av døra." Så ser du på det og sier: "Nå må jeg krype et annet sted jeg ikke vil, men jeg må gjøre det. Jeg må betale regningene." Vi må sprenge oss ut av det. Det er gammel tyngdekraft, og jeg er faktisk glad for at Shaumbra endelig blir sint nok til at vi kommer til å gå utover alt dette.

En del av tingen i å gjøre alt dette er det jeg kaller, i magien, et hokus pokus fokus. Med andre ord, vi skal komme ut av det begrensede fokuset vi har vært i, tyngdekraften som har holdt inne. Som jeg nevnte tidligere, er det et par fotnoter om dette.

Når vi går inn i dette, er det ingen plass til mye av din gamle bearbeiding. Jeg vil at du virkelig skal se på deg selv, på det store bildet. Er du fortsatt opptatt av sårene og bearbeidingen og "stakkars meg" og skylder det på andre? For dit vi skal akkurat nå, er det ikke rom for det overhodet.

Det er ikke rom for kompromiss. Jeg har sagt dette om og om igjen, men nå må jeg understreke det, fet skrift. Du kan ikke fortsette å inngå kompromisser og forhandle med deg selv, og liste deg, og "Hva kommer til å skje med meg?" Dette er alt eller ingenting. Det må det være.

Du ser på konvergensen av alt som skjer på planeten akkurat nå - aldri vært som dette før - og konvergensen av hvorfor du er her, konvergensen av nå å gå til neste nivå av kjærlighet og magi. Det er ikke rom for kompromiss eller forhandlinger. Det kommer bare til å holde deg i det druknings-scenariet, et scenario som ikke engang lar deg dø. Du bare fortsetter å drukne, og jeg tror ikke noen av dere ønsker det.

La oss ta et dypt pust sammen, og hvis noen tid har vært tidspunktet, er det nå. Jeg kommer til å legge alt frem her ute, alt her ute og si: "Vi må gjøre det." Ja, vi har kommet langt. Du har kommet en utrolig lang vei. Derfor ønsket jeg å åpne hele diskusjonen vår ved å si: "Det du gjør, det du har gjort er utrolig." Men la oss nå gå til neste trinn. La oss bryte gjennom dette. La oss bryte gjennom den gamle tyngdekraften, begrensningene, usikkerheten. La oss komme ut av tankene og bare gjøre det. Og hvis nok Shaumbra samles om dette, har et ønske om det, vil det skje.

Og Cauldre spør meg, som alltid: "Når vil det skje?" Noen vil gå gjennom med en gang. Noen vil nå hoppe rett over denne gravitasjonstilstanden og inn i det sanne aerotheon, inn i deres multidimensjonale Selv legemliggjort her akkurat nå, inn i deres frihet. Inn i din frihet. Og noen, det vil ta litt tid, fordi de fortsatt forhandler og tenker på det. Det er ingen tenkning i dette. Det kan du ikke. Det vil holde deg tilbake. Det er "Go" eller "No Go." Det er, "La oss gå til neste nivå eller ikke."

Og jeg får spørsmål fra mange nå. Det er som, jeg åpnet ikke telefonlinjene, men alle stiller spørsmål nå (litt latter). Alle sier: "Vel, hvis vi gjør det, hva kommer til å skje med kroppen min, for eksempel? Hva med jobben min? Hva med de nærmeste? Vil jeg fortsatt være intakt som menneske på Jorden?"

Mitt svar på det er nei. Alt kommer til å bli annerledes (det er mer knitrende lyder, Adamus humrer). Alt kommer til å bli annerledes. Og jeg kommer ikke til å fortelle deg at det er bedre eller verre. Det kommer bare til å bli annerledes. Men det må være akkurat nå. Det må det være. Som Tracy sa tidligere, du kan ikke tåle en dag til med dette. Og det er det, igjen, det scenariet med å drukne, men aldri dø. Det konstante: "Jeg må komme meg ut av dette? Hva kommer til å skje? Eller hvordan skal det skje?"

Det kommer ikke til å være noen form for intervensjon fra engler som kommer ned for å frelse deg. Det kommer ikke til å være hvor du bruker viljen for å gå gjennom det eller tenke deg gjennom det, heller. Vi bare gjør det. Vi bare gjør det. Og det vi gjør bokstavelig talt er å heve oss ut av begrensningene, ut av tyngdekraften.

Ditt lys er klar for det. Jeg mener, du er klar for det på noen nivåer, men lyset ditt er også klar for det. Energien er klar. Den kommer til å tjene deg på den ene eller den andre måten. Spørsmålet jeg nå må stille hver og en av dere, er mennesket klar? Er mennesket virkelig klar? Og hvis ikke, er det greit. Se resten av dem ta dette enorme spranget, og bestem deretter på et tidspunkt om du er klar. Men jeg vet at nok av dere er på det punktet av absolutt frustrasjon, og vi skal ta den frustrasjonen akkurat nå med denne merabhen, vi skal ta den frustrasjonen og nå bruke den til å hoppe bukk over, gå kvantum, hva du enn vil kalle det. Men vi skal ikke liste oss inn i det. Vi skal bare gjøre det.

Hvis noe tidspunkt var riktig for dette, er det nå. For et år siden, sannsynligvis ikke. Hvis noe tidspunkt var rett på planeten med ditt nivå av frustrasjon og ønske, er det akkurat nå.

Merabh Utover Fokus

Så, la oss ta et godt dypt pust og begynne vår merabh.

(pause, musikken begynner)

Det er på tide at dette skiftet skjer, og dette er ikke bare flere fine ord, det må skje. Det er på tide at dette skiftet skjer. Og jeg vil at dere skal komme dere ut av hodet akkurat nå når det gjelder å tenke: "Hva kommer til å skje?" fordi det vil holde dere tilbake.

Jeg vil at dere skal komme dere ut av hodet når det gjelder å tro at dere kan ville dere selv dit. Det kan du ikke. Eller du tenker du kan bokse deg inn i det. Som Tad fant ut, det fungerer ikke.

(pause)

Og hva handler dette om? Det er virkelig hokus pokus, la oss gi slipp på det gamle fokuset. Der har du det. Det er magien som oppstår når vi lar det gamle fokuset gå.

Fokus er en engleaktig sans. Evnen til å ta lyset ditt og få det til å bli veldig, veldig fokusert. Så fokusert at du glemmer hva som er utenfor spekteret.

Vi skal åpne opp det fokuset. Ikke ved å prøve å slå gjennom det eller bekjempe det. Du vet, det er som krystallen min. Jeg har fortalt deg om den historien (her).

Jeg kommer ikke engang til å bruke ordet "tillate" i dag, tro det eller ei. Det er bare på tide.

(pause)

Hvor går veien videre herfra? Hva skjer? Hvordan kommer du til å bli? Dette er tankene til et menneske, og vi går utover det.

(pause)

Men er det ikke bedre enn bare å holde seg i det drukningsscenariet, det forferdelige marerittet?

(pause)

Jeg vil si at det er naturlig. Med andre ord, du kan ikke få det til å skje. Det er helt naturlig – å komme seg ut av det gamle fokuset, åpne opp, ha den friheten.

Jeg liker ikke å gjøre gruppeaktiviteter, gruppe-meditasjoner, gruppe-portalåpninger eller noe tilsvarende, fordi det er en individuell reise, en reise inn i suverenitet. Men ved denne sjeldne anledningen ber jeg deg om å føle deg inn i alle de andre rundt om i verden, resten av Shaumbra som er klare for dette.

Det er ikke deres energi som kommer til å få det til å skje, men kanskje det vil gi deg en følelse av trøst, en følelse av å faktisk vite at andre som har reist med deg nå er klare for det, litt følelse av selvtillit.

Du føler deg inn i alle de andre som er lei av denne drukningen, lei av ventingen, lei av den konstante søkingen og bare er klare til å bryte gjennom nå.

Nei, takk. Noen av dere går rett tilbake til det: "Men hva kommer til å skje med meg?" Du kan ikke gjøre det. Du kan ikke gjøre det og komme dit vi skal.

Det handler kanskje bare om å ha tillit til deg Selv eller bare om å ikke bry seg lenger.

(pause)

Ja, jeg vet at det har vært veldig tøft. Og på en måte har det akselerert. Det tøffe nivået har akselerert. Samtidig, merkelig nok, så er skjønnheten og gleden akselerert, men det kompenserer ikke for det tøffe.

Jeg sier at dette er tiden akkurat nå hvor vi bryter gjennom.

Vi sprenger det gamle fokuset.

(pause)

Og igjen, det er ikke mulig å tenke vår vei gjennom dette. Og du gjør det ikke bare litt. Å sprenge ting er å sprenge ting. Du demonterer ikke bare sakte.

(pause)

Hva er det store bildet? Det store bildet er at planeten er klar for det – ta en titt på alt som skjer – og du er absolutt klar for det.

Nå la oss la det skje.

Jeg vil bare holde tilbake ordene her et øyeblikk. Nå går jeg over til bare ren energikommunikasjon. Jeg ber deg om å gjøre det samme for deg selv, bare ren energikommunikasjon.

(veldig lang pause)

Noen av dere opplever noen barrierer, ting som holder dere tilbake, og dere lurer på om dette bare er frykt dere har eller om dere kanskje ikke er klare. Det er den gamle tyngdekraften, selvfølgelig, og det er menneskesinnet som lurer på det. Men vi skal bare springe over det. Vi skal bare gå utover det. Det er det.

Ikke gi noe oppmerksomhet til de tingene du føler kan holde deg tilbake.

Bare pust dypt og la ditt eget lys nå utvide seg. Det vil gjøre det. La ditt eget lys utvide seg.

(lang pause)

Når lyset utvider seg, så endrer det selve tyngdekraften, nettopp det som har holdt deg nedsenket. Du trenger ikke å gjøre noe. Det gjøres bokstavelig talt på egen hånd.

(pause)

Det gjør det fordi du, mennesket, har valgt det og du, Mesteren, allerede er inne i det.

Mesteren, som er kulminasjonen av alle dine liv, befinner seg allerede i denne utvidede tilstanden hvor lyset ikke lenger er i sitt tette fokus. Mesteren er allerede der.

(pause)

Kan mennesket møte Mesteren nå? Kan mennesket akseptere at mennesket er Mesteren?

(pause)

Det gamle fokuset ville si at du må gjøre noe, du må jobbe med det, du må anstrenge deg. Men det gir bare mer gammel tyngdekraft.

Dette handler om å åpne lyset nå, la det åpne seg. Eller, bedre sagt, la deg selv oppfatte - du, mennesket, oppfatter - lyset som alltid har vært åpent, men du levde bare i en virkelighet med sin svært smale fokus.

Bare åpne din bevissthet nå for lyset som alltid har vært ekspansivt, selve lyset som skapte tyngdekraften, selve lyset som går langt utover tyngdekraften i seg selv.

(pause)

Og du, Mesteren, kulminasjonen av visdommen i alle dine liv nå, spør mennesket, ditt menneskelige selv: "Er du klar?"

(pause)

"Er du klar til å være med meg i en svært utvidet tilstand av bevissthet og lys?"

"Er du klar til å gi opp det menneskelige fokuset og begrensningene?"

(pause)

"Er du klar til å gå utover dette scenariet med det druknende mennesket? Å innse at mens du trodde at du var omgitt og fanget i vannet, kan vi gå inn i magien og innse at det faktisk ikke er noe vann."

(pause)

Mesteren, all din akkumulerte visdom, rekker ut sin hånd til deg. Og fordi Mesteren har vært i livstider, har vært menneske, men nå simpelthen er visdommen av den erfaringen, kan den strekke ut en hånd til deg og si: "Er du klar til å bli med meg utover?

"Er du klar til å bli med meg utover? Og hvis ikke, er du velkommen til å holde deg i hokus, pokus fokus. Hvis du ikke er klar, du vil tenke på det, kommer jeg tilbake senere, spør deg igjen.

"Og hvis du føler at det er viktigere å holde fast på identiteten til mennesket i materien, i illusjonen av denne virkeligheten av tetthet, er det greit. Jeg vil alltid være her.

"Men hvis du er klar nå, ta hånden min og jeg vil vise deg nye verdener. Jeg vil vise deg hvem vi egentlig er og hva vi har blitt, men bare hvis du virkelig er klar. Dette er ikke et spill. Bare hvis du virkelig er klar. Da skal jeg vise deg hva utover er.

"Jeg eksisterer allerede i dette utover. Jeg eksisterer allerede i hele spekteret av mitt lys."

(pause)

"Og nå, ta hånden min hvis du vil bli med meg.

"Hvis du ikke er klar, bare tilkall meg når du endelig er lei av det gamle fokuset."

(pause)

Svært få mennesker er klare for dette trinnet. Svært få. De er fortsatt engasjert i spill og opplevelser.

Selv på den åndelige veien engasjerer de seg i distraksjoner, forvrengninger, unngåelser, og unngår å virkelig gå utover. Det høres rart ut fordi de på veien sier at de alle leter etter dette, men faktisk er det veldig få som gjør det.

De leter kanskje etter mer av den gamle Kjærlighet 1.0. De leter kanskje etter noen magiske triks her og der for å imponere vennene sine og skremme fiendene sine.

Men de virkelig ekte, de som er veldig tro mot seg selv, som deg - og det er ikke mange, men som deg - er nå klare til å motta den fulle velsignelsen av deres lys.

(pause)

Og jeg snakket feil før. Jeg skal innrømme at jeg snakket feil. Jeg sa til mennesket: "Det er ingenting å gjøre. Du kan ikke. Du kan ikke gjøre det. Du kan ta Mesterens hånd, men bortsett fra det er det ingenting," men jeg skal rette på det.

Du kan være i takknemlighet til deg selv.

Det er lett å fokusere på de vanskelige tingene, verking og smerter i livet, utfordringene og vanskelighetene, og det er lett å fortsette å lure på: "Hva er galt med meg?" Cauldre skrev en fantastisk artikkel om det, "Hva er galt med meg?", men hva med litt takknemlighet?

Hva med å våkne opp i morgen tidlig - og, ja, du kommer til å lure på hva slags jobb du skal gjøre eller hva som kommer til å skje med deg hvis du faktisk har akseptert Mesterens hånd, alle disse tingene - men hva med rett og slett litt takknemlighet for livet?

Jeg vet at livet har sparket dritten ut av deg til tider, men takknemlighet for de du har elsket og elsker nå.

Takknemlighet for å kunne se ut - ut av vinduet - og se naturens skjønnhet, se den store opphopningen av snø akkurat nå.

Takknemlighet for å kunne nyte mat.

Takknemlighet til deg selv for å ha kommet så langt.

Takknemlighet for at du tillater deg selv å gå inn i metafysikken, inn i forståelsen av bevissthet, energi, lys og liv.

Takknemlighet for å ha møtt så mange gode mennesker underveis, og jeg vet at Shaumbra har en tendens til å være litt folk-uvillig, til å være i massebevissthetseffekten av mennesker. Men, åh, det er mennesker i livet ditt som du bare kan føle den takknemligheten for at de er der eller har vært der.

Takknemlighet for kjære underveis som virkelig bryr seg om deg. De Oppstegne Mestrene, Tobias. Åh, Tobias elsker deg sannsynligvis mer enn noe vesen på noen måte kunne elske deg. Og Kuthumi, litt takknemlighet.

Du skjønner, når du er i takknemlighet, vel, føl det et øyeblikk.

I takknemlighet for bare å være her - på tross av, ja, til tross for å drukne, men du er fortsatt her - føl hva det gjør med ditt eget lys.

(pause)

Når du er i takknemlighet til deg, mennesket, for dine ofre, føl hva det gjør med lyset ditt. Boom! Åpner det.

(pause)

Takknemlighet for å være her i dette øyeblikket med Mesteren.

Takknemlighet for å komme til dette punktet sammen med Shaumbra, og å si: "Ikke mer. Vi kommer til å gå utover. Ikke mer snakking om det, tanker om det, bearbeiding av det, forestille seg det, behandle det som et spill. Vi er nødt til å gå utover. Må gå utover."

Det er mange, mange, mange som ser og observerer i de andre rikene.

Åh, i de nære Jord-rikene, det har vært ganske tøft der i det siste. De Nære Jord-rikene er dit de fleste mennesker som dør på planeten nå går, der de dveler en stund før en ny inkarnasjon.

Det er mye angst der. Mye angst. "Kommer Jorden til å overleve? Er det verdt å dra tilbake for en ny levetid?

(pause)

De ser på og venter.

Mennesker som har mistet så mye håp de siste 10, 20 årene - en håpløs verden, slik det synes til tider - de ser på og observerer hva som skjer. De kjenner deg kanskje ikke ved navn eller noe, men til tross for håpløsheten håper de at noe bryter gjennom, noe endres på denne planeten.

Mange av dem venter på Yeshuas gjenkomst. Mange av dem håper på en eller annen romvesen-intervensjon. Disse tingene kommer ikke til å skje, ikke slik de forestiller seg det.

Det er de aller første som sier ja til å gå utover, uansett hva.

Det er det. Det er det store bildet.

(pause)

Det jeg kan fortelle deg om å gå utover - åpne lyset, åpne spekteret, frigjøre den gamle tyngdekraften - jeg kan fortelle deg at du da går inn i Kjærlighet 2.0.

Det er ikke en forlengelse av Kjærlighet 1.0. Det er ikke bare litt bedre kjærlighet eller litt enklere. Det er en veldig annerledes type kjærlighet, en modnet kjærlighet, en bevisst kjærlighet, en ingen-tyngdekrafts kjærlighet.

(pause)

Og det jeg kan fortelle deg nå om å gå inn i utover, hvis du velger å gjøre det, det er magi, fordi du ikke lenger er begrenset av den typiske fysikken til den materielle Jorden. Du er ikke lenger fanget i tyngdekraften. Du er ikke lenger en slave av atom-struktur.

Du går inn i magi fordi, vel, alt det er simpelthen din energi uansett. Hvordan vil du anvende den? Hvordan vil du la den tjene deg? Den trenger ikke å tjene deg bare i det smale spekteret. Den kan tjene deg i hele spekteret.

Så på en måte er det virkelig ikke magi. Det er bare den naturlige virkemåten til energi, men utover, utover hva selv de fleste mennesker er klar over.

Det er magien du alltid har lengtet etter. Evnen til å være i flere verdener og virkeligheter samtidig. Evnen til å være fri.

La oss ta et dypt pust sammen i denne måneden av kjærlighet, i denne tiden av konvergens på planeten, midt i sentrum av selve grunnen til at du er her akkurat nå.

La oss frigjøre det druknende mennesket. Slippe illusjonen av vann. Slippe illusjonen av kvelning og sette deg selv fri.

Det er "Go" eller "No Go" på dette tidspunktet, kjære Shaumbra.

(pause)

Jeg deler ikke bare ut godteri i dag. Jeg kommer med en veldig klar uttalelse. De som er rede, la oss gjøre det. Og hvis du ikke er sikker, får du flere muligheter i fremtiden. Men altfor mange av dere har det vondt, for mange av dere ventet for lenge. Det er nå det er. Og planeten trenger det også.

La oss ta et dypt pust sammen inn i det store bildet, inn i friheten, inn i utover, og inn i Kjærlighet 2.0.

Med det, kjære Shaumbra, en fryd å være her. Vi vil se tilbake på denne tiden, vi vil se tilbake og si at det var et ekte veiskille-punkt.

Dere vet, for de av dere her på Connection Senteret er det en viss skjønnhet, er det ikke, med snøen som faller og dekker til alt. En viss stille skjønnhet, en viss renhet der ute.

(pause)

Du kan nesten føle – vel, du kan føle – den forandringen som kommer.

Så med det skal jeg ta litt tid for meg selv. Jeg har vært veldig opptatt med hver og en av dere i det siste. Jeg skal dra tilbake og lese ved peisen.

Og husk at alt er vel i hele skaperverket.

Jeg er Adamus, i tjeneste for deg. Takk.

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Oversettelse: Hedevig Blakstad og Inge Klokkeide. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.