CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om
Kharisma
SHOUD 3: “Kharisma 3” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i Crimson Circle
1. november 2014
www.crimsoncircle.com
Oversettelse: Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.
Velkommen kjære Shaumbra, velkommen seere og
lyttere. Velkommen til alle de andre Oppstegne Mestrene som er samlet i dette
vakre rommet på Alle Helgens Dag. Ja.
Så la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå
begynner samlingen vår.
Først, for å ta Linda’s kommentar om kostymet mitt
(latter): la det være kjent, la det bli nedtegnet at jeg har det mye mer behagelig
i supermannkostymet mitt, superheltkostymet mitt, enn jeg noensinne har hatt
det i triste og kjedelige slengjakker og jeans. (Mer latter) Ja, dette er mye
mer passende for en Oppsteget Mester.
Neste på lista: Musikk. Ah! Musikk.
Vel, av og til skjenner jeg på Cauldre for valget
av musikk – popmusikk, som det har vært. Jeg liker så visst klassisk musikk.
Ah! Jeg er på ingen måte noen stor tilhenger av opera, men det jeg liker ved
den nåværende musikken er følelsene, ordene i den. Å ja. Det er ikke så mye ord
i opera, det er ganske tørt og kjedelig, men dere tar den sangen som nettopp
ble spilt, og dere lytter til musikken, ordene, den lidenskapen som blir
uttrykt. Ikke bare som vanlige ord, men dere lytter til det som om det er
sjelen deres som synger til dere. Ah! Eller dere som synger til sjelen deres.
La oss prøve igjen, hvis dere kan sette på den
musikkvideoen igjen. La oss prøve igjen. Denne gangen demper vi lysene. Lytt
først som om du synger til sjelen din, og føl lidenskapen, føl begeistringen.
Og så, på et eller annet punkt i musikken, som om det er sjelen din som synger
til deg. Det er skjønnheten i det.
Så la oss få den igjen.
(Musikkvideoen spilles igjen, “Rather Be” av
Pentatonix)
Ah! Ja. (Litt applaus)
Og
Og nå, dagens viktige poeng – eh, Linda, kan du
skrive det – dagens viktige poeng. Jeg tar av meg Cauldres sko, åh, så
ubehagelig det er å ha på seg sko.
Dagens viktige poeng. Åh, og Linda, kan du hjelpe
meg med disse illeluktende støvlene? (Latter når Linda drar dem av ham)
LINDA: Bare Mesteren kan være i tjeneste. (Mer
latter)
ADAMUS: Ja. (Adamus humrer) Og fotmassasje for
superhelten! Ah!
Dagens viktige punkt …
EDITH: Bit ham i stortåa. (Mer latter)
ADAMUS: Og la oss få dette opp på skjermen, dagens
viktige punkt: Og – O-G. Og. Heng med Linda. Og kaffen min Sandra. Ja, med
fløte takk. Ikke geitemelk.
Dagens viktige punkt: Og. Dette er noe vi snakker
om i Keahak. Men jeg ville nevne det her, for det er veldig enkelt og veldig
viktig. Og. Og.
Dere er ikke en-dimensjonale. Vel, det er dere,
men det er dere ikke. Dere oppfører dere som det. Du kler deg som det, Jesus.
(Latter fordi han snakker til noen som har på seg Jesus kostyme) Dere leker
det, men virkeligheten er at dere overhodet ikke er ensidige. Det er ikke
meningen at noe ved dere skal være ensidig. Dere jobber ikke mot det å være
multidimensjonale, være multibevisste, dere er det allerede. (Sandra gir ham
kaffen) Takk. Dere er det allerede. Det er der allerede. Dere bruker det bare
ikke.
Poenget i dette tilfellet: Første gang sangen ble
spilt, lyttet dere. Dere koste dere med det. Det var en fin og vakker sang. God
tekst, fin rytme. Dere lyttet til den, men dere lyttet til den slik dere lytter
til livet, i et så bredt spekter (viser ca. en halv tomme). Det føltes bra i
tre minutter og 52 sekunder. Så var det borte. Å, dere fikk en liten pause fra
hverdagslivet. Dere så på en strålende video og lyttet til teksten, og så var
det over.
Og det var mye mer ved det, og andre lag og nivåer, vakre lag og nivåer. Da jeg sa at dere nå
skulle lytte som om dere sang til sjelen deres, ble hele meningen forandret.
Det forandret hele energien og bevisstheten i det – knips! – akkurat som det. Og jeg sa dere skulle lytte som om sjelen
sang til dere, og det var enda vakrere. «Åhhh! Jeg vil helst være sammen med
deg. Hvorfor lar du meg ikke være det? Jeg vil helst være nær deg, hvis du lar
meg få lov.» Ser dere hvor lett «og» forandrer alt?
Livet – alt ved livet – har mange lag. Lag på lag
på lag. Men dere, alle dere, alle dem, alle dere … (Adamus ser seg selv på en
TV skjerm) Ahhh! Ja. Jeg må bare se på meg selv, kledd som om jeg var i den
monitoren. (Litt latter) Ja, på en måte slik jeg så ut i det siste livet mitt
som Adamus da jeg ble befridd for denne fryktelige krystallen. Ja. Ja. Nå vet
du hvordan det er! (Til Annie om har på seg et kostyme som å være fanget i en
krystall, til hun kom seg ut) Du er fri! Du er åpen! Ja! Åh! Ja. Ja.
Og. Alt i livet har mange lag, er multidimensjonalt.
Ikke hierarkisk, ikke som stjernesteg, men det går overalt, i alle mulige
retninger. Men dere blir fokusert på et perspektiv. Å, jeg skal ikke nistirre
på deg min kjære, men du ser bare så nydelig ut. Jeg kan ikke dy meg for å
beundre selve døden. (Adamus humrer, snakker til Kerry som har på seg «døds»
kostyme.
KERRI: Takk.
ADAMUS: Og … åh, vær så god, en gave fra meg til
deg. (Han gir henne en hodeskalle, en av Halloween-dekorasjonene)
KERRI: Takk.
ADAMUS: Ja. Ja. Ja. Nyt middagen din i kveld. (Latter)
Har du problemer? Vi har alle problemer. Selv
Oppstegne Mestre har problemer. Dere forstår ikke hvordan det er å kanskje være
den mest berømte av alle Oppstegne Mestre når jeg drar til Klubben for
Oppstegne Mestre og faktisk har guidet 852 av de nåværende 9000 pluss Oppstegne
Mestrene. Det er en masse press. (Litt latter) Ja, Ja, Ja. (Publikum sier
«uff»)
LINDA: Uffda! Wow!
ADAMUS: Og
jeg bryr meg ikke.
LINDA: Whoaaa! (Mer latter)
ADAMUS: Og,
når som helst jeg måtte velge det – knips!
– jeg er ute av Klubben for Oppstegne mestre. Jeg er ute på golfbanen til de
Oppstegne Mestrene. Har dere hørt om Mesternes turnering? Den er oppkalt etter
meg. Litt latter) Tøff forsamling i dag.
Og dere har et problem. Det skjedde nylig noe leit.
Ikke sant? Det gjorde det. Det gjorde det. Det kommer fortsatt til å skje. Det
kommer ikke til å forsvinne. Det er de gode nyhetene. Nei, det … (Adamus ler)
Dere bor her i tettheten på denne planeten med
trafikk og politi og matvarebutikker og folk. Ååh. (Han later som om han holder
seg for nesa)
LINDA: Ååhh!
ADAMUS: Jeg gned Cauldres bart for ham.
LINDA: Åhh!
ADAMUS: … med andre folk.
Dere bor her. Vel, det kommer selvfølgelig til å
være utfordringer. Vi skal snakke om en av de største om en liten stund. Men,
ja, det kommer til å være ting. Dere har skatter og dere har magene deres som
dere må gi mat, og så har dere hodepine, og så føler dere dere ikke så bra, og
dere blir syke. Dere har slektninger. (Latter) Den alle verste influensaen! (Mer
latter) Slekt «influensa». Dere skulle ønske at de fløy av sted.
Det vil skje ting. Slutt å prøve å få dem til å
forsvinne. Blir de mindre? Så absolutt.
Men dere vet hva som skjer etter en liten stund når dere ikke legger fokuset på
alle problemene deres, enten det gjelder aldring, det å bli fysisk syk eller
penger. Dere forstår, dere fokuserer på dette, og så glemmer dere «og». Og. Det
er «og» i alt i livet. Alt. Uten unntak.
Det er et «og», noe som betyr at hvis dere stopper
opp en liten stund i det dere gjør eller hvordan dere gjør det, i all den
forbannede elendigheten og lidelsen og smerten, noe jeg faktisk – jeg sier
dette. Jeg har litt filtreringsproblemer med kanalen min akkurat nå, men jeg
sier dette. Jeg tror faktisk … jeg ser ikke på noen. (Latter når han holder seg
for øynene) Jeg tror faktisk at noen av dere på en måte liker det. Mm hm. Disse
problemene. Hva skulle dere ha gjort uten dem?
Vel, for det første: hvis dere ikke hadde alle
disse problemene og alle utfordringene, så hadde dere ikke følt dere levende.
Jeg vet at det er litt forvrengt. Det er på en måte merkelig, men – jeg trenger
utstyret mitt (plukker opp «krystall» staven sin) – men det er på en måte sant.
Dere vet, ved å ha alle disse problemene og måtte
løse dem, blir dere på en måte helten som løser deres egne problemer. Vel, det
gir ingen mening, men det er ingenting ved det å være menneske som gir mening.
Så la oss bare kalle det det. Men dere lager problemer. Dere skaper problemer,
eller dere tiltrekker dere problemer slik at dere kan ta dem inn, og da føler
dere dere litt levende – «Jøss, jeg har noe å gjøre i dag. Jeg kan løse alle de
forbannede problemene mine.» Og så tar dere dem inn, og så løser dere dem på en
måte, men det er egentlig ikke på noen fullstendig måte. Men dere tror at dere
har løst dem, og så sier dere: «Å, se så flink jeg er. Jeg løste problemet
mitt.» Det kalles Problemhelten forstår dere, for dere skaper – dere kan le,
det er helt greit, selv om ingen andre gjør det. Det er greit å være den eneste
latterstemmen i en forsamling av søvnige folk som kjeder seg. (Litt latter)
Så dere skaper disse problemene slik at dere kan
løse dem, og så, når dere ikke føler dere så levende igjen fordi dere bare er
fokusert på det ensidige, kjedelige livet og glemmer «og», skaper dere flere
problemer. Dere vet alle hva jeg snakker om akkurat nå, for jeg snakker om dere
alle. (Adamus humrer) og spesielt deg.
Så dere skaper disse problemene, og det er
egentlig ikke problemer. Nei, det er egentlig ikke det. Faktisk så forsvinner
de alle. Har dere lagt merke til at problemene deres forsvinner, bortsett fra
døden? Døden er ikke noe problem. Døden er en forløsning. Så dere behøver ikke
å bekymre dere for at døden forsvinner.
Det er Alle Helgens Dag. Le! (Latter)
Døden. Det er en dødsspøk. Det er på en måte det
vi snakker om i Klubben for Oppstegne Mestre, for vi bekymrer oss ikke så mye
om døden.
Jeg skal ikke gå inn på det i dag, men døden er
det siste …
LINDA: Sa du Oppstegne Mestre eller fornærmede
(offended) Mestre? (Litt latter)
ADAMUS: Begge deler. Ja. Vi har ikke toalettrom.
Vi har Fornærmede Mestres rom. (mer latter) Når en bare blir lei av det. Hvor
var jeg? (Adamus humrer) Får du betaling for dette?
LINDA: Det burde jeg fått. (Hun humrer)
ADAMUS: Så dere skaper disse problemene slik at
dere kan løse dem, og så fortsetter dere å skape problemer. Og det behøver dere
ikke, med mindre dere vil det. Og hvis de er i livene deres, hvis dere gjør
dette mine venner, må dere se litt på dere selv. Ikke se strengt på dere selv,
men humoristisk – se virkelig
humoristisk på dere selv. Jeg mener, bare lat som om dere befinner dere i
Klubben for Oppstegne Mestre og ser ned på dere selv på Jorden der dere strever
dere gjennom alle disse problemene, da vil dere få dere en god latter. Det vil
dere virkelig få. Dere ler ikke så mye nå. Dere prøver å tvinge fram en latter
her. Liksom «Eghh, ehh-ehh-ehh. Ehh, Adamus er ikke så morsom i dag.» Kom igjen,
le! (Latter) Slipp det ut! Åh!
Døden! La oss le av døden. Ha, ha, ha, ha, ha, ha,
ha! Ha, ha, ha, ha, ha, ha! (Latter) Det er faktisk ganske morsomt, for det er
ikke slutten. Det er slutten på denne gamle identiteten, denne problem-helt
identiteten, men det er overhodet ikke slutten. Dere har gjort det mange
ganger. Vi har snakket om det. Vi skal gå inn i det en gang snart.
Men jeg må si at døden er det siste store hinderet
i bevisstheten deres når det gjelder opplysthet, for dere er fremdeles redde
for å dø. Jepp. Jepp. Når jeg forteller de morsomme historiene mine om å holde
noens hode under vann til jeg nesten drukner dem – jeg har faktisk gått litt
for langt med noen få. (Litt latter) Men det spilte ingen rolle, for i det
øyeblikket de gikk over: «Å, takk Adamus for at du forløste meg fra dette
fryktelige livet jeg har levd.» Jeg har ikke mistet så veldig mange. (Bare litt
latter) alle disse seriøse … kan du vende kamera hit før de prøver å smile? Det
kan de ikke. «Åh! Han snakker om døden.» Det er Alle Helgens Dag.
Ah! (Litt latter)
Greit. Så døden er på ingen måte så ille.
Men poenget mitt er «og». Og. Dere lyttet til
musikken. Den var fin, dere vet, men den berørte bevisstheten omtrent i den
grad (viser ca. en halv tomme), veldig, veldig lite. Det burde ha vært slik (vidåpne
armer). Ja, det burde vært slik inn i alle aspekter, alle de forskjellige
dimensjonene. Sjelen din synger til deg, du synger til sjelen din, du synger
til alle disse folkene som har problemer i livene sine. Kan dere forestille
dere det? Dette er en vakker acappella sang. Bare syng den for dem; «Jeg vil
helst være sammen med deg.» (Adamus synger)
LINDA: Hva var det? (Litt latter)
ADAMUS: Helst være! Ja. Ja, Ja. Det ville løst
litt opp i situasjonen, ikke sant? Men dere er redde for å gjøre det. «Jeg vil
ikke bevege meg ut på glattisen her. Jeg ville ikke folk skal tro at jeg er
sprø.» (Latter når han lager en grimase) Det er litt for sent for det. (Mer
latter) Dere kunne bare ha gjort det nå, dere vet, dere befinner dere i denne
mellomsonen der dere vet at dere er sprø, men prøver å late som om dere ikke er
det. Ehh, det er ganske vanskelig. Det er veldig tøft. Det er masse motstand
mot det. Bare gi slipp på den.
«Og»,
dagens viktige uttalelse. «Og» i alt det dere gjør. Jeg bryr meg ikke om hva
problemet er. Stopp opp en liten stund. Føl inn i dagens store problem, dagens
problem. Wow! Nei, bare ett, ikke åtte. (Litt latter) Stort problem. Greit, og.
Dere ser på det fra et perspektiv, fra en side.
Dere vifter med «og» - krystall «og» staven – dere vifter med den, og plutselig
forstår dere at det er mange, mange andre perspektiver som dere ikke ser på.
Ikke bare løsninger, men selve problemet. Dere begynner å forstå at selve
problemet faktisk er mye større enn dere trodde det var. (Litt latter) Større,
noe som betyr at det ikke bare handler om denne lille, tette fokuserte
laserstrålen, det bedritne, skitne lille problemet.
Og, åh, det er et enormt problem. Herregud, det har
pågått i ca. 8000 generasjoner i familien din. Å, det er et skikkelig stort
problem. Og det har å gjøre med
mangel, dere vet, mangel på overflod. Det flyter gjennom nedarvet karma,
nedarvet biologi. Og, dere får en
eller annen sykdom, og det er fordi oldemoren deres hadde sykdommen. Ah! Det er
ikke et lite problem. Det er et enormt problem.
Men skjønnheten i dette er at det også er vakre,
enorme forløsninger og løsninger, svar og nye perspektiver som dere aldri har
tatt med i betraktningen. Når dere lever i denne lille boksen som ikke har
disse to bokstavene – o-g- i seg, føler dere dere fanget. Dere vet hvordan det
er nå når dere har satt dere selv fri. Dere vet hvordan det er å bringe dette
«og» inn i livene deres.
Stopp! Slutt å dvele ved det lille problemet. Gå
for det store problemet. Det er mitt motto. Ja, det er vakkert, for plutselig
forstår dere at det er så overveldende, så latterlig, og så utover deg,
mennesket, å løse det. Det er stort. Jeg mener, generasjoner, flere liv, et
kosmosstort problem, og dere sier; «Jeg skal ikke løse det. Jeg skal ikke prøve
å fikse noe som helst. Det er faktisk ikke en gang mitt problem. Det er deres
problem.» Og dere trekker pusten dypt, og så blir det slik. Så enkelt er det.
Det er ikke å være uansvarlig, ikke i det hele
tatt. Hvorfor skulle du ta ansvar for en sommerfugl som slår med vingene sine
på den andre siden av verden akkurat nå? Hvorfor? Vel, hvorfor? Fordi dere på
en måte liker å gjøre det. Det er derfor dere har gjort det. Det er derfor vi
fortsetter å ha samtaler som dette, der jeg er mildt støtende – ahem – litt provoserende, og fantastisk
humoristisk, selv om dere ikke ler akkurat nå. Men det kommer dere til å gjøre
en dag når dere lytter til det en gang til. Jeg garanterer at dere kommer til å
le når dere ser på videoen neste måned. Hallo (til Linda).
Så, og,
og uansett hva det er som foregår i livene deres, kan dere være så snill å
gjøre dere selv denne tjenesten: Stopp opp en liten stund, trekk pusten dypt,
og. Husk disse to ordene, o-g, und hvis dere befinner dere i Tyskland, hva det
nå enn er andre steder, slå det opp selv –og
det er så mye mer. Det er multidimensjonalt. Det er ikke et ensidig problem.
Det er ikke et lite problem. Det er ikke en enkelt løsning, og det er ingen
liten løsning. Den er transformativ. Multidimensjonal. Den kommer ikke herfra
(hodet). Her vil den være ensidig, begrenset, liten, irriterende.
Når dere trekker denne dype pusten og bringer inn Jeg-Er-heten deres, la
oss kalle det Jeg Og-het i dag, bare for å være morsomme. (Adamus humrer)
LINDA: Åh!
ADAMUS: Ah Ja! Jeg fant akkurat på det. (Litt
latter)
Dere bringer inn «Jeg Og» … jeg må bruke svett
humor, for noen ganger sitter dere bare sååå fast. Eh. Det er varmt her inne.
Ikke sant? (Noen sier «jo»)
LINDA: Jo.
ADAMUS: Jo. Alt for varmt. Åpne dørene. Slå av
lufteanlegget. Slå det av. Bare slå det av. Åpne en dør.
Og, Jeg-Og-heten deres. Så jeg må bruke svett humor,
noe jeg faktisk synes er morsomt, og provosere dere for å få dere til å stoppe
opp en liten stund, for jeg vet at klokka 00:12 vil dere gå ut denne døra eller
den, dere går ut de dørene, og dere kommer til å si «Det var fint.» Og dere
kommer til å huske kostymene, dere kommer til å huske sjokoladen. Men dere
kommer ikke til å huske den Oppstegne Mester-superhelten deres og alle
uttalelsene og alt det vi har snakket om.
Hvorfor? Fordi dere går rett tilbake til denne
lille stripa, dette snevre perspektivet «jeg har problemer» livet. Det er tid
for at vi går utover det. Langt, langt utover det.
Og jeg sier det og dere nikker, og så går dere dit
ut. Vel, jeg forstår. Det er forførende der ute, veldig forførende. Å, jeg forstår. En ting er å sitte her inne å
lytte, lytte online, jeg er bare så forbløffet når jeg ser inn i den monitoren.
(Litt latter) Sjekk det ut. Ja. Jeg … Ja. Det var slik jeg pleide å se ut.
LINDA: Du er så beskjeden. (Adamus humrer)
ADAMUS: Jeg forstår at det er veldig, veldig
forførende – alle problemene og temaene deres. Og så sier dere; «Å. Adamus, jeg
vet ikke hvordan jeg skal komme meg over alle problemene mine.» Og jeg sier:
bare stopp opp en liten stund. Spør til og med dere selv hvorfor dere
fortsetter å få fram alle disse dumme problemene i livene deres? De er virkelig
dumme. Dere behøver dem ikke lenger.
Jeg vil be dere om å føle dette nå. Dere kommer
til å glemme det senere. Jeg vil minne dere på det senere. Det er dumme problemer,
alle sammen. Det er først og fremst dumme folk dere jobber sammen med. Og jeg
mener ikke det på noen nedlatende måte. Noen sier «akkurat», latter) Jeg skal
si det på en annen måte i metafysiske uttrykk. De sover mer enn dere gjør.
Dere trenger ikke dette lenger, men dere fortsette
å klamre dere til det. Dere fortsetter å holde fast. Ikke gjør det. Bare gi
slipp på det. Dere behøver faktisk ikke å gjøre noe proaktivt. Når dere
virkelig bestemmer dere for at dere ikke trenger det eller dem eller hva det nå
er, når dere forstår at det er «og» i livene deres, forsvinner alt dette i
livene deres. Som magi, som om noen svinger en magisk krystall, hva det nå enn
er, og det begynner bare å forsvinne.
Men så – og – så vil dere freake ut. Vi skal
snakke om det om en liten stund. Men dere gjør disse gamle freake-ut greiene.
«Å, ting forandrer seg. Jeg vet ikke om jeg greier å håndtere det.» Nei, det
kan du ikke. Det garanterer jeg her og nå. Neste slide takk. Dere kan ikke
håndtere det. Beklager.
LINDA: Er det det du vil ha på sliden?
ADAMUS: Ja! (Adamus humrer) hvis ikke hadde jeg
ikke sagt det. (Litt latter)
Dere klarer ikke å håndtere det, og det er de gode
nyhetene. Og – og – dere behøver ikke
å håndtere det. Det er dagens beste nyheter. Dere behøver ikke å håndtere det.
Dere er vant til å håndtere ting, løse ting, jobbe
med ting, fikse ting, blah, blah, blah. Det trenger dere ikke lenger. Jeg er
her borte. Hun bare skriver på tavla. (Adamus humrer)
Dere behøver ikke å løse det. Hvorfor? Enkelt
sagt, løser det på en måte seg selv naturlig. Har dere lagt merke til at alle
problemene deres enten har blitt ordnet opp i, eller at folkene har dødd? (Litt
latter) De bare forsvinner. Folkene og problemene – de bare forsvinner på en
måte. Før eller senere, dere er her fremdeles. Dere er i stand til å le av hver
tredje vits jeg kommer med. Det er ganske fantastisk at dere klarer det.
(Adamus humrer) Jeg morer meg selv i dag.
LINDA: Fint.
ADAMUS: Og det gjør jeg alltid.
Så dere slutter å prøve å løse alle deres egne
problemer. Dere klarer ikke å håndtere dem. Dere kan egentlig ikke det. Og det
burde dere ikke behøver å gjøre. Nei. Dere burde ikke behøve å håndtere alle
disse tingene – verdens problemene, problemene i livene deres, problemene til
alle dere kjenner. Dere ble ikke plassert her for å håndtere det. Nei. La dem
håndtere det. La alle håndtere det de velger å håndtere.
Dere behøver ikke å håndtere noe som helst. Dere
har dette strålende som kalles Jeg Er, sjelen deres, guddommeligheten deres,
hva dere enn vil kalle det. Det er deg. Det er der. Det har bare forkledd seg.
Akkurat nå er det latent. Det håndterer det. Det gjør virkelig det. Det
håndterer ting.
Vel, det går ikke inn og betaler regningene dine
for deg. Men det – denne Jeg Er-heten – beveger deg ut av denne bevisstheten
der du i det hele tatt må betale regninger. Ja. Den vet ikke hvordan den skal
betale regninger, vil ikke vite hvordan det er. Den vet ikke hvordan den skal
helbrede den fysiske kroppen din, vil ikke vite hvordan. Så vet dere hva det
gjør? Det, du, bare beveger deg ut av denne bevisstheten – bevisstheten av å
være syk eller blakk eller hva det nå måtte være.
La oss trekke en stor og dyp pust for «og» i
livene deres. Multidimensjonalt. Det er ikke enkeltstående. Det er ikke et
problem. Det er ikke et lite problem. Det er enormt, og det er mangefasettert,
og i hver fasett av hvert problem ligger det utrolige transformasjoner,
forløsninger, energier, skjønnhet, juveler som er urealiserte akkurat nå.
Hvorfor? Fordi dere blir veldig fokusert.
De to enkle bokstavene – o-g – gir dere et helt
annet perspektiv.
Tidløs
Neste. Opplysthet er tidløs, men dere opplever det
i tid. Det er en strålende «og» uttalelse. Jeg liker denne (refererer til
krystallstaven) Det er en strålende … Cauldre skulle til å legge den fra seg.
Nei, nei. Denne er fin.
Opplysthet er tidløs, noe som betyr en variasjon
over en gammel Tobias uttalelse om at fremtiden er den helbredede fortiden.
Opplysthet er tidløs, noe som betyr at den allerede er der. Det er allerede
gjort. Vi har snakket om det veldig mange ganger. Den er der. Den er tidløs.
Å, jeg elsker tid og ingen tid. Vi skal ha litt av
et eventyr på turen vår på Nilen. Åh, jeg vil peke på noe for alle som skal på
det kommende cruiset på Nilen. Er det noen her som skal? Jeg vet om noen få.
Greit. Fint.
LINDA: Det er faktisk ganske mange. Flere.
ADAMUS: Vel, la meg fortelle dere dette på
forhånd. Dere kommer til å begynne å bli sprø, få frykt, paranoia, bli nervøse
og alt annet.
LINDA: Mer enn vanlig?
ADAMUS: Ja, ja, om noen få dager. Dere kommer til
å spørre dere selv; «Hva er det jeg holder på med? Det er helt sprøtt at jeg i
det hele tatt meldte meg på. Å, herregud.» Og dere kommer til å begynne å gå
gjennom bittesmå mentale, menneskelige fokus. Dere kommer til å bli veldig
fokusert på: «Er det trygt? Kommer det til å gå bra? Hva med maten?» Og dere
kommer til å begynne å oppføre dere som små, paranoide, puslete mennesker, slik
noen av dere noen ganger oppfører dere. Fryktsomme.
Det er faktisk en strålende opplevelse. Når dere
er ute av det … vi kan lukke en av dørene. Noen begynner å fryse. En av dem, to
reiser seg. Åh. Og … og jeg antar vi gjør begge deler.
Så dere føler energiene på forhånd. Dere begynner
å føle at disse energiene kommer inn, ikke sant? Og dere pakker kofferten, eller
hørte jeg deg si at dere testpakket? (Til Marty og Lara) hvordan testpakker en?
Enten pakker en, eller så pakker en ut.
LARA: For å se om alt passer. Tar bort noen ting.
Du vet. Ja.
ADAMUS: Fint konsept. Det skal jeg prøve neste
gang. (Litt latter)
Så dere begynner å engste dere, legger noe i det:
«Å, herregud, tenk om jeg får veneriske sykdommer?»
LINDA: Hva?! (Latter; Marty ser sjokkert på Lara)
LARA: Okayyy!!
ADAMUS: Gå på internett, skriv inn på Google:
veneriske sykdommer. Dere kommer sannsynligvis ikke til å få det, med mindre,
vel, vi dropper det. Problemet vil ikke komme.
Og dere begynner å bekymre dere for disse tingene.
Og jeg bruker dette som et dagligdags eksempel. Dere begynner å bekymre dere
for disse tingene. Dere blir ganske fort tilstrammet. Og så begynner dere å
fokusere – snapper etter været – dere
klarer ikke å puste. Dere blir urolige, og så tar dere denne frykten, som
faktisk ikke kommer til å skje, dere tar det på en måte inn i livet. Det kommer
ikke til å skje med dere i denne virkeligheten, men det skjer – «og» - i en
annen virkelighet. Så det skjer på en måte, men dere kommer ikke til å oppleve
det i det fysiske, med mindre dere er skikkelig promiskuøse. Og så … (litt
latter)
Så dere bygger opp denne frykten, og dere
begrenser dere selv, og så setter dere dere på flyet og flyr dit, og dere er
nervøse og «hva kommer til å skje? Hvorfor meldte jeg meg på dette? Adamus, i
hel- … åh! Adamus er her ikke. Han snakker aldri med meg når jeg virkelig
trenger ham.» Hold kjeft. Det er jeg. (Litt latter)
Og så drar dere på denne opplevelsen, denne fantastiske
opplevelsen. Vi skal bli tidløse. Dere forstår, jeg elsker tid, og jeg elsker
ingen tid. Det er en «og» erklæring. På turen vår skal vi snakke om det faktum
som vitenskapen argumenterer om, noen argumenterer om; «Vel, det er tid. Det er
åpenbart. Det må være tid.» Så ser de på klokka på veggen. Andre argumenterer
med at det ikke er noen tid. Det er bare et påfunn. Det er et målesystem, og
det er ikke virkelig. Det har ingen virkelig fysikk bak seg. Og, vet dere hva? Begge deler er riktig.
Slutt å debattere det. Begge deler er riktig. Begge deler er så absolutt
riktig.
Dette er livet i den Nye Energien. Og. Og.
Akkurat nå blir vitenskapen snudd på hodet, og det
liker jeg. Jeg har alltid likt vitenskap, men ikke begrenset vitenskap. Jeg har
alltid likt vidåpen vitenskap. Ting som blir validert, men likevel ting som
blir betraktet utenfor boksen og senere validert. Det er alt vitenskapen
egentlig gjør, validerer det som allerede er. De er som revisorer – naturens
revisorer. De bare validerer det som allerede er. De validerer skapelsene
deres. Det er alt de gjør. Problemet er at de bare validerer en liten bit, et
lite perspektiv.
Men det som er vakkert akkurat nå, med de
forandringene i bevissthet vi har hatt disse siste … la oss si de siste
tiårene, er at vitenskapen blir snudd på hodet, opp/ned, vridd. Ah! De blir
veldig frustrert.
Det som skjer, er at vitenskapen ikke blir av-validert
– den nåværende vitenskapen – den blir overhodet ikke av-validert. Den blir
faktisk validert hver eneste dag. Fysikkens lover, lovene i ting som gravitet
og lys og bevegelse og alt annet blir faktisk validert.
Og, samtidig begynner det å fremstå en ny
virkelighet som de ikke forstår, for den er ikke i konteksten til den
nåværende, moderne, aksepterte vitenskapen. Selv om den samtidige vitenskapen,
selv om den samtidige valideringen vil fortsette å forbli intakt, kommer det nå
en ny virkelighet. Den av-validerer ikke gravitet. Den av-validerer ikke de
naturlige, fysiske lovene, og den av-validerer ikke nødvendigvis Einstein’s
relativitetsteori. Den kan faktisk forsterke den. Men det som skjer nå, er «og»
i livet.
Plutselig er det noen som forstår; «Dere vet,
dette er sant her, alt det vi leser i bøkene, alle studiene, det er sant, og det er noe annet som skjer. Dette
forblir intakt, likevel skjer dette og dette.» Kvantepartikler, kvantevitenskap
skjer, men det av-validerer ikke dette. Det er ikke avhengig av nåværende
vitenskap og fysikk heller. Det er helt for seg selv. Vel, dette får dem
virkelig til å blir forvirret, for de er vant til en form for prinsipper, et
sett av lover. Og plutselig er det mange lover og prinsipper og konsepter og
teorier og ideer og levemåter. Det er det store «og» som kommer til dere i denne
generasjonen. Det store «og». Det er mer ved livet enn det en ser gjennom her
(hodet), som tenkes gjennom her, høres gjennom her. Det er veldig mye mer.
Enten dere er klar over det eller ei, så er dere i
forkant av det. Det er derfor det er tøft. Det er derfor det er tøft, for dere
er egentlig ikke klar over at dere er i forkant. Det er liksom; «Nei, jeg går
bare gjennom livet mitt og løser små problemer, skaper nye små problemer. Så
hvordan kan jeg være en bevissthetspioner?» Ja. Dere fikk doktorgraden i
bevissthet på den vanskelig måten. Baklengs. Bokstavelig talt baklengs, for
dere kommer fra et punkt av bevissthet der dere forstår at alt kommer tilbake
til et punkt dert dere forstår veldig lite, og nå svinger det den andre veien
der dere går tilbake til bevissthet.
Så hvor var jeg? Opplysthet er tidløs, fullstendig
tidløs. Den er der. Den er der akkurat nå. Vi skal være tidløse sammen med
opplystheten vår på elva Nilen. Du kan være tidløs sammen med den akkurat nå,
uten å anstrenge deg i det hele tatt.
Men likevel, bevissthet og opplysthet utfolder seg
eller oppleves i tid. Det er en «og»
påstand. Du er og du er ikke. Du er
der allerede, og du opplever det. Og det er det største … eh, jeg vil
komme med en stor uttalelse fra scenen min her. Dette er den aller mest
strålende tiden dere noen gang vil komme til å ha på denne planeten. Ganske
trist, ikke sant? (Latter) Det er så bra som det kan bli! (Adamus humrer)
Vel, det er vakkert, men dere forstår ikke
skjønnheten i det, fylden, rikdommen, lidenskapen i det enda. Dere prøver
fremdeles å finne ut av alt dette. Dere prøver å løse alle problemene og alt
annet. Dere prøver å håndtere det selv. Det behøver dere ikke. Det burde være
en befriende uttalelse. Dere behøver ikke det. Det er ikke opp til dere, ingenting
av det – redde planeten, redde dere selv, redde sjelen deres – ingenting av
det. Ingenting av det.
Dere opplever opplysthet. Den utfolder seg i tid.
Det er det som er skjønnheten. De Oppstegne Mestrene – vi snakker om dette.
Noen ganger sier vi, med litt anger; «Jøss, jeg skulle ønske … da jeg gikk
gjennom den tøffeste av de tøffe tider i det siste livet mitt, da jeg gikk
gjennom denne opplystheten, var det gyselig, miserabelt, fryktelig. Bare
straffende, brutalt. Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt av dette «og» på
sidelinjen, akkurat som, dere vet, ny vitenskap følger med på gammel vitenskap.
Bare litt av det opplyste selvet som sa: «Å, herregud, dette er et helvete.
Dette er så kult, for jeg er så tilrotet og fortapt, jeg er så overveldet, jeg
er så avhengig av problemene mine. Jeg er så avhengig av avhengigheten min, jeg
er så tilrotet» - jeg skulle til å si forpult, men Cauldre lar meg ikke si det!
(Latter) så jeg sier; «Jeg var så tilrotet og jeg trodde på all dritten min.
Jeg trodde på det. Åh! Det var fantastisk. Det var veldig kult. Hvem skulle
trodd at jeg ville oppført meg så begrenset, så dumt, så begrenset? Hvem skulle
trodd det?» Eh, åh, dere gjør det. (Mer latter)
Og, gå over hit en liten stund. Og. Dere er fremdeles over her og begrenset, holder tilbake,
bekymrer dere for alt mulig. Det pågår fremdeles. Den dritten er der fremdeles
akkurat som vanlig vitenskap fremdeles er der. Men dere er over her og sier;
«Og! Åh! For det første, så bryr jeg meg ikke om jeg dør.» Det er på en måte noe
stort. Vi skal snakke om det senere. Jeg burde ha snakket om det i dag. Dere
vet, det er på en måte Halloween, men jeg har bedre ting å snakke om.
Så dere bare ser over dit. Og! Å, wow! Hva var det
Adamus sa? Det må jeg huske på. Å ja, han sa at opplystheten min er tidløs, og at den utfolder seg. Den oppleves
innenfor tid. Jeg vet ikke hva slags dritt han mener med det, men, åh! Det er
veldig kult. Wow! (Latter) Kan dere forstå at en fyr kan komme med en slik
uttalelse? Wow! Det kan kanskje jeg også gjøre en dag!» Nei, det er min
uttalelse.
Akkurat nå er den beste tiden noensinne. Det er
dette. Jeg mener, ikke la det passere uten å i det minste le litt av dere selv
nå og da, Jesus. Uten i det minste å … våkne opp Larry. Herrefader, jeg snakker
til deg. (Latter) Nei, jeg mener, jeg snakker til deg, Larry. Kom og sett deg her framme. Akkurat her slik at jeg kan
se deg. Kom igjen. Sett deg her. Du trenger dette mer enn noen andre! (Larry
risten på hodet «nei») Sover deg gjennom den humoristiske samtalen min?
Det gjelder deg. Og hver måned – vipsss! (Antyder at det går rett over
hodet på ham) Jeg vet at jeg er brutal mot deg, men jeg er faktisk mye snillere
mot deg enn sjelen din er. Ja. Du burde takke deg selv for Adamus. Og. Ja, puff! Å, det er en tøff klasse her
inne, ikke sant? Ja, dere sitter og drikker kaffe og latte og må finne dere i å
bli mishandlet av den store, oppstegene Mesteren.
Greit. (Adamus humrer) Så, hvor var vi? «Og» Nyt
det. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer i livene deres, hva problemene deres
er. Det er overhodet ikke store problemer. Jeg bryr meg ikke om hva problemene
er. De er der egentlig ikke.
Kan dere være så snill å gjøre «og» tingen? Skriv
det med permanent tusj på handa di eller noe slikt, «og». Det finnes et annet perspektiv. Det finnes alltid et annet
perspektiv. Ja. Noen er så annerledes at det til å begynne med vil være
ukomfortabelt, veldig ukomfortabelt.
De som gjør seg klar til å dra på Nilen turen vår,
det er veldig ukomfortabelt når vi går inn i det. Hvorfor? Det er ikke jeg som
gjør det. De har det ukomfortabelt fordi energiene skifter. De har gjort et
bevisst valg om å dra på en tur, og enten det gjelder denne eller en av de
andre samlingene våre, så spiller det ingen rolle. Så u komforten kommer inn.
Hvorfor? Vel, fordi de går inn i «og». De skifter ut av den gamle kroppen. Det
må de. Det er ikke jeg som gjør det, men jeg bidrar til å guide det. De må
skifte ut av bare den gamle, lineære kroppen, slik at vi kan gjøre litt
skikkelig arbeid når det gjelder tidløshet. Det er på en måte vanskelig å være
tidløs når dere drar rundt på denne gamle kroppen.
Så det pågår litt arbeid på det nivået. Det er
ukomfortabelt. Det får kanskje bokstavelig talt fram noen ting. Og sinnet blir
litt sprøtt. Og så prøver de å holde fast ved og styre sinnet. Det er helt
meningsløst. Det er virkelig det. Når det gjelder alle dere som fremdeles gjør
dette mot dere selv – emosjonskontroll, sinnskontroll, prøver å styre dere selv
– det er meningsløst. Så bare slutt med det.
Hvorfor? Vel, det er meningsløst fordi dere har
bedt om å gå utover. Vi sier ord som «utover» i markedsføringen vår, og dere er
liksom; «Whoww! La oss gå utover.» Når det skjer; «Whowww! Jeg er ikke –
whooooaaa! Nei. Niks. Ikke så fort. Jeg vil studere det litt mer.» (Litt
latter) Ja, dere ler. (Adamus humrer) Eller snork, for det kan også skje.
En historie
Og det leder meg til neste punkt. Jeg vil gjerne
fortelle en historie fra den kommende En Mesters memoarer, en skikkelig hit og
en bestselger av en bok, ennå ikke kommet på markedet, men det er allerede
kjent at det blir en av de aller mest populære bøkene gjennom alle tider. Ja.
Så la oss dempe lysene litt, komme i litt stemning
til dette. Ja, boken er ikke utkommet, så jeg må fortsette med å fortelle disse
tørre historiene, Så, beklager. Men andre folk vil like dem.
Åh, la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå
går inn i historien om mesteren og bøkene. Og dette er faktisk en sann
historie, litt utbrodert, for det er det store Oppstegne Mestre gjør. Du
utagerer alt mulig. De utbroderer alt mulig. De blir ikke så opphengt i seriøse
og bokstavelige fakta og tall. Det finnes ingen bokstavelige fakta og tall noe
sted. Ikke noe sted. Matematikk er ikke bokstavelig. Det er ikke fakta og tall.
To pluss to blir ikke fire. Ja, en gang i blant, og det blir ca. ni milliarder eller det blir epler eller det blir å
legge veidekke. «Og» Og! Slutt å ta ting så bokstavelig.
Så, hvor var vi? En historie fra den kommende
bestselgeren, faktisk en sann historie.
Åh! La oss trekke pusten dypt.
For over 300 år siden begynte vi å stenge ned
Mysterie skolene. De fleste av dem lå i Europa, men det var også Mysterie
skoler andre steder i verden. Vi begynte å stenge dem ned en etter en. Ikke på
grunn av kirkene eller loven. Vi hadde lært oss å omgå det. Det var vår «og.»
Hvorfor? Vel, det fantes faktisk erkebiskoper, medlemmer av kirken på veldig
høye nivåer som i hemmelighet faktisk støttet Mysterie skolene, for de visse at
vi fremdeles underviste om de sanne mysteriene, de mysteriene som hadde blitt
tatt ut av kirkens lære, ut av de hellige bøkene for lenge siden, fordi en
trodde at vanlig folk ikke var i stand til å håndtere dette.
Så det var ikke på grunn av loven. Vi hadde lært
oss å gå utover loven, noe som betydde at vi hadde lært å skifte bevisstheten vår
og virkeligheten vår en halv dimensjon unna, noen ganger til og med mer enn
det. Dette hadde vi selvfølgelig lært i Templene i Tien, i Atlantis – hvordan
vi kunne skifte en halv dimensjon unna, litt borte fra resten av virkeligheten,
mens vi fremdeles var der. Ja, vi hadde likevel de strålende skolene våre,
slottene våre, de fantastiske templene våre – men nok til at de fleste
mennesker ikke så oss selv om de så direkte på slottene, skolene, eller oss.
Det var ikke det at vi skapte en eller annen form
for falske illusjoner eller brukte trolldom på dem. Vi la simpelthen
bevisstheten vår i «og» rommet. Vi eksisterte fremdeles, vi var der fremdeles
fullstendig og fysisk, og også rett
utenfor dette.
Så vi behøvde ikke å løpe fra loven. Vi behøvde
ikke å prøve å unngå kirkene. Vi var i den sanne «og» bevisstheten, akkurat
slik dere kan være hver eneste dag. Dere kan være i det fysiske. Dere kan være
i det mentale. Dere kan være i verden, og dere kan også være i tid. Og, dere kan også være tidløse. Dere kan
også være opplyste. Dere kan også samtidig være utover.
Så Mesteren gikk inn i studentens rom. Han pakket.
Han var trist. Mesteren hadde nå brukt uker på å snakke med hver og en av
studentene på skolen for å ta farvel, for å omfavne dem for siste gang, og si de
siste visdomsordene. Og han kom inn på Klaus sitt rom, og la merke til at Klaus
virkelig var veldig, veldig trist.
Mysterieskolen skulle stenges. Det hadde vært
Klaus sin drøm å være på denne skolen. Han hadde vært en av de beste
studentene, og virkelig en av de som hadde jobbet mest på skolen. Han
samarbeidet alltid med de andre studentene, gjorde alltid hjemmeleksa si –
hint, hint shaumbra – og han gjorde alltid lærerne sine fornøyde – hint,
shaumbra. (Litt latter)
Og han la merke til at Klaus hadde en stabel med
bøker på bordet ved senga si. Og han sa; «Klaus, hva skal du gjøre med disse
bøkene?» Klaus sa; «Vel Mester, jeg tar dem selvfølgelig med meg.»
Og Mesteren sa; «På grunn av hva?» Og Klaus sa; «Slik
at jeg kan fortsette å studere Mester. Slik at jeg kan fortsette å lære. Slik
at jeg kan se i disse bøkene når jeg er der ute.» Og Klaus sa; «Du vet Mester,
det var ikke jeg som valgte å forlate. Hvis du ikke hadde stengt skolen, ville
jeg fremdeles vært her. Dette har vært hjemmet mitt. Dette har vært familien
min. Dette har vært lidenskapen min. Dette har vært min sanne opplysthet. Men
du stenger, av grunner jeg ikke vet og ikke kan forstå. Så jeg drar, men jeg
tar med meg disse bøkene slik at jeg kan fortsette studiene mine.»
Mesteren sa; «Klaus, jeg forbyr deg å ta med deg
disse bøkene. For det første, så er de ikke dine. For det andre, har du energetisk
forbud mot å ta med deg disse bøkene.» Dette overrasket Klaus, for han hadde
måttet betale for bøkene. Han trodde de var hans. Men det var som med Cloud
Klassene deres, dere får bare streame dem en stund. (Latter, og Linda ler) Litt
humor …
Så Klaus ble fullstendig overrasket over dette, og
sa; «Vel Mester, hvor skal det bli av disse bøkene, og hvorfor får jeg ikke lov
til å ta dem?» Mesteren sa; «Klaus, som jeg også har fortalt de andre
studenten, er tiden for studier …» Kan vi ta dette med dørene igjen? Den døra.
En. Det holder. Og skru av varmen takk. Jeg prøver å fortelle en historie. Hvor
var vi? Åh, på Klaus sitt rom.
Og Mesteren sa; «Klaus, tiden for studier er over.
Du og de andre studentene som deg har faktisk blitt avhengige av å studere.
Studere bare for å studere. Det er tid for å oppleve. Det er tid for å dra dit
ut gjennom den åpne døra, tid for å dra dit ut og være i livet igjen. Ja, dere
har gjort mange forandringer, mange transformasjoner mens dere var her i mange
tiår på denne Mysterie skolen. Men det er ingenting mer å lære. Nå handler det
om å oppleve. Fullstendig oppleve. Faktisk Klaus; glem alt du har lært her.
Glem fakta og tall. Glem alle mine utrolig viktige og kloke utsagn. Glem alt.
Dra nå dit ut og opplev.»
Klaus begynte å gråte, for en del av ham håpte at
det var en mulighet for at Mesteren i det minste ville tillate at noen få av
studentene ble værende, og at han kanskje var en av dem. Men han visste at det
var over. Han forsto det ut fra Mesterens stemme, ut fra Mesterens opptreden.
Klaus så igjen på bøkene, denne stabelen som hadde
ligget ved siden av senga hans, og Mesteren sa. «Ikke tenk på det en gang.
Tiden for studier er over.»
Klaus trakk pusten dypt og sa: «Hvor skal det bli
av bøkene? Skal du bruke dem til fremtidens studenter? Skal du brenne dem? Skal
du gjemme dem slik at andre der ute ikke får tilgang til hemmeligheten,
hemmeligheter som kan skade dem?» Mesteren sa; «Nei, vi skal faktisk ta alle
bøkene, tusenvis på tusenvis av bøker som vi har her på Mysterie skolene, vi
skal dra ut og plassere dem på barer og bordeller, i slott og kommunesentre.
Bokstavelig talt. Vi legger dem rundt omkring, gjemmer dem, legger dem i et
skap eller en skuff, eller bak en vegg eller noe slikt, og så vet vi at den
riktige personen vil finne dem til riktig tid. Aldri for tidlig. Aldri for
sent. De vil få tilgang til dem fordi de er klare for det. Selv om de ikke
bevisst forstår det, er de klare for det hvis de finner bøkene.»
Han sa; «En dag, hvem vet, kanskje om 200 år fra
nå, vil andre folk gjøre det samme. De vil legge bøker i skuffer på hotellrom.
(Latter) Hvem vet? Men for nå er det dette vi gjør. Vi legger dem på den
potensielle veien til de som virkelig kommer inn i opplysthet.»
Han sa; «Vel Klaus, det er tid for at du drar. Jeg
gir deg en siste klem, et siste farvel, og så er det ut gjennom døra.»
Med det omfavnet de hverandre. De gråt, for det
gjorde like vondt for Mesteren som for studenten. Det gjorde også vondt for
Mesteren å vite at skjønnheten i disse Mysterie skolene, som hadde pågått i
tusenvis av år over hele verden, ble avsluttet – at en æra ble avsluttet. Ingen
flere Mysterie skoler. Ingen flere ekskursjoner ut i skogene eller på øyer
borte fra andre. Mesteren visste at dette også var slutten på en fantastisk æra,
men begynnelsen på en ny. En æra der studentene ville komme tilbake og være i
livet, leve livet, oppleve livet. Ikke lenger bare studere. Ikke lenger isolert
på et tilholdssted borte fra andre virkeligheter. Det var tid for å oppleve.
Hver eneste en av dere hadde denne Klaus-opplevelsen
på en eller annen måte på en av Mysterie skolene en eller annen gang i
fortiden. Dere ble bedt om å dra da skolen stengte, eller dere kom simpelthen
tilbake fra en spasertur en kveld, og oppdaget at dørene var låste. Dere kom
dere ikke inn. Det var tid for å gå inn i opplevelse.
Først og fremst, din opplevelse. Din opplevelse av opplysthet. Ikke lenger studere
det, ikke lenger tillate deg den distraksjonen. Noen ville utfordre dette og
si; «Å nei! Men en må studere. En må …» Det har dere gjort. Dere har gjort alt
dette, og det handler egentlig om det samme.
Det som står skrevet i denne store boken – kan du
holde opp boka slik at alle kan se. (Snakker til en som er utkledd som munk, og
som holder en stor bibel.) Og få på kamera hvis det er mulig. Kan du reise deg?
Ja. Det som står skrevet … ta den med hit fram. Det er ikke nok lys. Jesus,
bare slå deg ned der borte. (Latter) Ja. Ja. Takk.
Broder. Ja. Det som står skrevet her i denne boken
med alle sine – ehh! (Han strekker
seg for å berøre den, så hopper han tilbake) – med alle sine sider … (latter) …
og klarer det! (Mer latter når han berører sidene) Med alle sine sider, alt som
står her, fra det gamle testamentet, som på en måte er som Tobias’ dager i
Crimson Circle, inn i det nye testamentet, som er Adamus’ dager … (Adamus
sukker, litt latter) Dere kunne studert hvert eneste ord her inne, og dere
hadde ikke kommet dere noe videre.
Jesus, kan du komme hit opp så vi får ta et bilde?
Bare på grunn av bildet. Ja. Vi må gjøre dette. (Noen sier «Hva med Maria? Det
er ikke rettferdig») Det var ikke hun som skrev boken.
“JESUS”: Det gjorde ikke jeg heller.
ADAMUS: Det vet jeg! (de ler) Jeg ville vite om
hun visste … kan dere posere sammen? Kom igjen. Bare stå litt tettere her.
Greit, poser nå sammen. Åpne boka. Stor smil, Jesus. (Litt latter) Stå tettere.
Stå tettere. (Adamus stikker ansiktet sitt mellom dem med det dumt smil, mye
latter og applaus)
“JESUS”: Løgner.
ADAMUS: Fint. Takk mine herrer. Takk. (Adamus
humrer)
Jeg liker alltid at det er nye som ser på. De har
lyst til å skru av, men de greier det bare ikke. (Latter) De hørte; «Du burde
gå til dette stedet som kalle crimson donut» eller noe slikt. De finner det på
internett. De dukker opp, og forventer en eller annen ærbødig, spirituell
samling. Se på – se hva som dukker opp på skjermen her – se hva de får se
akkurat nå. Ja. Og så … Ja. Det er dette de ser. (Adamus humrer) Fint. Takk. Ikke
mer. Det er for mye.
Så hvor var vi? Å, vi var fremdeles i historien,
var vi ikke?
Så hver og en av dere hadde deres
Klaus-opplevelse, ingen flere studier. Det handler om å oppleve det. Og det er
det dere gjør.
Dere gjorde det i det livet. Dere dro tilbake til
landsbyene deres, eller reiste til nye og annerledes steder. Å, med tungt
hjerte fordi skolen var stengt. Det var så vanskelig å integrere tilbake til
verden, at de fleste av dere ikke gjorde noen god jobb når det gjaldt det,
egentlig ikke. Dere ble i deres egne avsondrede rom. Det var kanskje bra å ha
denne tiden for dere selv, men det var veldig utfordrende å være tilbake i den
virkeligheten.
Så dere kom inn i dette livet, og dere prøvde å
studere igjen. Ja. Ikke at det er ille, ikke bedøm dere selv for det, med dere
prøvde å komme dere tilbake til det å studere. Og jeg satt hele tiden ved siden
av dere og sa; «Gi slipp på det. Gi slipp på det.» Det finnes ingenting i den
boken som du ikke allerede vet.
Dere lærer noe gjennom den nye boken min, «En
Mesters memoarer» (latter) – jeg er bare ute etter litt salg her – for jeg har
lyst til å toppe den boken (bibelen) Det er målet mitt. Kan du holde opp boken
igjen? Ja. Ja. Toppe den boken. Ja. Fint. Så det er målet mitt. Jeg tuller.
Spøker.
Så dere prøvde å gå tilbake til studier, og dette
handler om opplevelse. Å oppleve det. Opplysthet er tidløs, dere vil oppleve
det i tid. Det vil utfolde seg. Det vil bli realisert i tid. Det er en «og»
uttalelse. Det er begge deler. Det er ikke ensidig. Det er ikke det ene eller
det andre.
Dere burde allerede ha lært, forstått – dere er
opplyste, og dere er ikke opplyste. Det er der allerede, men dere går gjennom
opplevelsen av det. Det er en «og» ting.
Når dere blir helt tilstoppet, eller dere blir
helt opphengt i ting, stopp opp. Gå inn i det andre, i «og» - «Åh, jeg er
opplyst. Fint.» - og hvis dere så vil gå tilbake og leke i det uopplyste, er
det greit. Trekk pusten dypt, og lek i det. Og lek så i den virkeligheten der
det ikke finnes noe slikt som opplysthet, for det gjør det på en måte ikke. Det
er der, og det er ikke der, og det er skjønnheten i det.
Nøkkelingrediensen
Og så, opp i det hele, lek at det er morsomt. Når
dere har løst litt opp, er det morsomt å leke i virkeligheten i denne
virkeligheten her på Jorden som begynte med en eller annen kollisjon kalt Big
Bang som de ikke forstår, og det var noe hydrogen og helium som smalt sammen i
denne eksplosjonen. Og ut fra denne lille organismen begynte det, og så vokste
og vokste det og ble til en hval, og så til en ape, og så til dere! Og alt
dette er vitenskap, og det spiller ingen rolle, og dere kommer til å dø, og det
kommer ikke til å skje noe som helst, og få det dere kan mens dere kan. Det er
en strålende virkelighet å leke i. Og det er en virkelighet. Det er sant. På en
nylig samling fortalte jeg Adamus’ versjon av skapelse. Det var fantastisk. Og
det spiller ingen rolle.
Vet dere hvorfor det ikke spiller noen rolle? Vet
dere hvorfor det ikke spiller noen rolle? La oss si at det ikke finnes noen
gud, og at det ikke var noe Big Bang. Det er bare denne lille organismen og det
lille grønne bunnslammet. Det var den første formen for liv på Jorden – grønt
bunnslam – og ut fra dette kom dere. Dere kan sannsynligvis relatere til det.
Noen dager føler dere det slik. «Å, herregud, i dag føler jeg meg som grønt
bunnslam.» (Latter) For det var dere.
Det er «og». Det er også. Forstår dere, det er da
det blir moro. Dere er også grønt bunnslam. Så dere vokste fram fra dette lille
slammet i bakken som ikke en gang fugler vil spise, og plutselig gikk dere
gjennom dette som kalles evolusjon. Ja, og det finnes ingen gud, det finnes
ingen engler, ingen slike ting. Bare grønt bunnslam. Det finnes ikke en gang en
gud for grønt bunnslam. Grønt bunnslam er så bra som det kan bli.
Så dere utviklet dere fra det, og gikk gjennom det
å være skilpadde en stund. Dere vet, det er del av evolusjonen. Det er
skilpaddefasen som dere går gjennom, og så aper, og så mennesker. Og her er
dere. Og det finnes ingen gud. Det finnes ingen himmel. Nei, det gjør det ikke.
Det gjør ikke det. Tillat deg selv å oppleve det. Det finnes ingen himmel. Når
du dør, så er det over. Det er over. Pffft!
Dere vet, det er ikke noe mer.
Det er en fantastisk påstand, og jeg ber dere om å
virkelig leke med den. Føl den, for plutselig forstår dere; «Hallo Adamus, det
er noe som foregår her. Jeg bryr meg ikke om hva du sier om grønt bunnslam og
så en gang bli til skilpadde, det er fremdeles noe i dette bildet om
evolusjonen det ikke er gjort rede for, som ikke er forklart. Det er noe i det.
Hvordan utviklet det seg? Hvorfor utviklet det seg? Hvorfor ble
det slik? Hvorfor er nå grønt bunnslam i stand til å sende en rakett til månen,
og noen ganger går det ikke så bra? (Litt latter) Hvorfor er det slik at dette
bunnslammet kan knuse atomer? Kom igjen Adamus! Det er noe annet som foregår
her.» Jeg bryr meg ikke om du tror på bunnslamteorien eller Big Bang teorien
eller gud i himmelen og at du var slem så du ble sendt hit ned. Det spiller på
ingen måte noen rolle.
Hva er det i dette? Hva er det felles elementet i
alle disse scenarioene, som forresten alle er sanne – fra bunnslam til gud til
alt inni mellom, de utenomjordiske mester-rasene som skapte dere, og nå slåss
de med hverandre og vil ha dere. Faktisk så slåss de om hvem som ikke vil ha dere (latter), men det er en
annen teori. Det er det kampene handler om. Herregud! Hvis dere ikke hadde vært
så egoistiske – «de slåss om meg.» Nei, de slåss om hvem som ikke får dere.
Hva er det felles elementet i alt dette? (Noen
sier «Bevissthet») Bevissthet. Selv om det var grønt bunnslam, så var det
bevissthet, og da denne bevisstheten ekspanderte, skapte den gud – det gjorde
den – skapte himlene, og skapte alle dimensjonene. Den skapte magi. Den skapte
alt.
Jeg bryr meg ikke om hvor dere kom fra, hvordan
dere kom hit eller hvor dere skal. Dere har bevissthet. Dere har bevissthet.
Det er nøkkelingrediensen i alt.
Med bevissthet realisert – med andre ord, bevisst
på bevisstheten deres, Jeg Er og Jeg Og – med det mine kjære venner, kan dere
leve og oppleve og være i flere virkeligheter. Virkeligheter som absolutt er
motsatte, og det spiller ingen rolle. Bevissthet er det felles elementet, enten
du kom fra gud, om du kom fra grønt bunnslam, så spiller det ingen rolle
lenger. Det behøver ikke å handle om en strålende historie, for overskriften er
at bevissthet er her. Det er det hele.
Så Mysterie skolene ble stengt slik at dere kunne
være i opplevelse, slik at dere kunne være i livet. Ingen flere studier. Ingen
flere bøker. Ikke lenger måtte finne ut av veien til opplysthet. Det ble gjort
den gangen, for det var ting. Vi måtte isolere oss. Vi måtte studere noen av
tingene. Men så var dere ferdige, og nå er dere her.
Opplysthet er tidløs, opplevelsen av det er i tid,
og det er vakkert. Det er så absolutt vakkert. Og vi skal også gå ut av tid med det. Vi skal være i fase, og vi
skal være ute av fase, og det spiller ingen rolle lenger, for det er et enkelt
element som du, og bare du eier for deg selv. Det er bevisstheten din. Den drar
med deg hvor du enn drar, uansett hvilken religion du bekjenner deg til,
uansett hvilken filosofi du er begrenset til, den er der alltid. Det kalles
bevissthet. Den har ingen masse, ingen vekt. Den kan ikke bli tatt av andre.
Den kan ikke byttes bort.
Det eneste som er ved bevissthet som bare er din,
det eneste ved den, er at den midlertidig kan skjules for deg, av deg selv. Det
er kanskje en lek, en bevissthetshandling for å se hvordan det er å ha
begrenset bevissthet. Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle, for bevisstheten
er der likevel. Den kan aldri begraves for alltid. Den kan aldri skjules for
deg i all evighet, aldri. Aldri bli tatt av andre. Nei.
Energi. Energi kan bli tatt – energien din, mental
energi, emosjonell energi – men bevisstheten din er der alltid.
La oss trekke pusten dypt, en god, dyp pust.
Sensitivitet
Neste. Da dere gikk inn i opplevelse, særlig i
dette livet, og særlig slik dere har gjort i det siste … vi er ferdige med
studiene, vi har det moro. Og som jeg har sagt til dere om og om igjen, er jeg
her bare for å distrahere. Det er ganske åpenbart. (Litt latter når han
poserer) Jeg prøver ikke å legge skjul på det. Jeg bare distraherer, slik at
dere kan trekke pusten dypt. Det har vært tøft der ute. Dere har faktisk vært
tøffe mot dere selv. Så dere kan trekke pusten dypt, og som Dave sa, på en måte
lade opp batteriene. Dere kommer på en måte tilbake til dere selv.
En av de største utfordringene som
studenten-som-blir-til-opplever har, er sensitivitet. Sensitivitet, og det var
en av de vanskelige tingene ved å forlate Mysterie skolen og legge bak dere
bøkene, dere blir veldig sensitive. Sensitive fysisk. Jeg forteller dere ikke
noe nytt nå. Dere er plutselig sensitiver overfor ting dere aldri har vært før,
særlig ting som forurensing, men noen ganger også naturen. Dere lurer på; «Å,
jeg skal liksom være spirituell – achoo!
– når jeg går i skogen og når jeg gjør andre ting.» Og dere lurer på; «Hva er
galt med meg. Jeg skal liksom være …» Nei, nei, nei. Sensitivitet.
Dere forstår, når bevissthet blir gjen-bevisst –
det finnes ikke noe godt engelsk ord for dette (ikke norsk heller) – men når
bevissthet kommer fram, blir du plutselig en mye mer sensitiv person på alle
måter, fysisk sensitiv.
Hva er noen av disse tingene? Veldig raskt, ikke
langt, men bare et eller to ord. Hva er du sensitive overfor akkurat nå? Det er
også emosjonell sensitivitet, masse
sensitivitet.
Poenget mitt er at når dere går mer og mer inn i
opplevelse, blir dere mer sensitive. Jeg ser at dere da trekker dere tilbake.
Dere sier; «Å! Dette er for mye å håndtere.» Dere trekker dere tilbake. Kroppen
åpner seg opp, og gjør noen sære ting av og til, og dere sier; «Å, herregud,
jeg må kontrollere meg selv.» Dere trekker dere tilbake. Dere går ut av
opplevelse.
Og det skaper motstand, og det er motstanden som
virkelig gjør vondt. Ingenting annet. Det er en motstand, for dere er ikke
sikre på om dere burde (noen nyser) … å, det var bra. Dere er ikke sikre på om
dere burde eller ikke burde. (Latter)
Så dere befinner dere på en måte i et merkelig
middel-land av opplevelse og sensitivitet og motstand, og så blir dere fortapt
og forvirret og må rope på hjelp.
Så (til Linda), veldig raskt med mikrofonen. Ikke
våpenet (del av kostymet hennes), mikrofonene. Våpenet tar vi senere.
LINDA: Unnskyld?
ADAMUS: Sensitivitet. Hva er du sensitiv overfor
for tiden? Hva er det som virkelig påvirker deg? Og jeg vil du skal si det slik
at andre kan høre det og si; «Å, jeg er ikke i ferd med å bli sprø. «Hva er du
sensitiv overfor?
LINDA: Kan jeg få si noe?
ADAMUS: Ja, Linda.
LINDA: Dumme folk. (Noen sier “Ja”)
ADAMUS: Greit. Og kan noen skrive det på den
magiske tavla di? Er det noen som vet hvordan det skal gjøres?
LINDA: Jeg kan løpe fram og tilbake.
ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei. Nei, nei, nei.
Dumme folk, det er ditt eget. Og skriv ned dette. Legg merke til at jeg også er
blitt dirigent. Ahh! Ja. For varmt? For kaldt?
ELIZABETH: Helt greit.
ADAMUS: Kom igjen. Greit. Hold døra åpen.
Ja. Hva er du sensitiv overfor?
ELIZABETH: Det virker som om jeg er mer sensitiv
enn noensinne for andres smerte. Jeg klarer ikke å se på at barn lider, at folk
lider. Jeg kan føle det, og jeg makter det bare ikke.
ADAMUS: Filmene og Tv-showene deres. Nå for tiden
er det neste lettere å se på Forhekset enn på noen av …
ELIZABETH: Akkurat! Alle elsker Raymond.
ADAMUS: Ja. Mine tre sønner. Favoritten min.
Favoritten min. Ja. Ingen vold.
ELIZABETH: Akkurat.
ADAMUS: En fin liten falsk virkelighet.
ELIZABETH: Ja, det er sant …
ADAMUS: Det var noe fint på gang. Ja. Du vet,
Mayberry. Ah! Jeg likte å se …
ELIZABETH: Du går for langt når det gjelder
Mayberry. (Hun ler)
ADAMUS: Ja, ja! Jeg ser gjennom øynene deres. Det
er derfor jeg kjenner disse dumme showene. Ja. «Så han virkelig på?» Gjennom
dere. Ja. Fint.
ELIZABETH: Å, det var det jeg skulle si.
ADAMUS: Fint. Takk.
ELIZABETH: Takk.
ADAMUS: Takk. Fint. Se på smerte, og det er
indikativt for TV show og slike ting. Hvor mange av dere har gått mer inn i
vold og blodsutgytelser og slikt? Nei? Fint! For der er døra. (Litt latter)
Hva er du sensitiv for?
SHAUMBRA 1 (kvinne): Fysisk, er jeg mer sensitiv
overfor røyk av alle slag.
ADAMUS: Åhhh! Jeg også. (Latter)
SHAUMBRA 1: Forurensing, slike ting.
ADAMUS: Ja, ja.
SHAUMBRA 1: Uh huh!
ADAMUS: Ja. Cauldre skal snart slutte. (Mer
latter)
SHAUMBRA 1: Det var folk som brente greiner og
andre ting av trær, og det kom rett til oss. Og selv med lukkede vinduer, fikk
jeg neste astmaanfall, noe jeg ikke har hatt på lenge.
ADAMUS: Fint. Røyk. Mer sensitiv for røyk enn noen
gang.
SHAUMBRA 1: Jepp.
ADAMUS: Fint. Greit. La oss gjøre dette veldig
fort. Bare noen få ord, hva er du sensitiv for?
LINDA: Vent. Her borte. Bare vent litt.
ADAMUS: Hva er du sensitiv for?
LINDA: Jeg ser etter hender.
ADAMUS: Det kan være hva som helst, fysisk,
emosjonelt.
PETER: Støy.
ADAMUS: Støy!
LINDA: Ahhh!
ADAMUS: Den er bra, Linda.
LINDA: Ahhh!
ADAMUS: Ta den med deg, eller få noen annen til å …
vær så snill. Vi prøver å …
LINDA: Kom igjen. Jeg har det moro med å løpe som
en tulling.
ADAMUS: Jeg har sju minutter. Jeg har en date i
kveld. Så, vær så snill. (Latter)
LINDA: Heldige deg.
ADAMUS: Så vi behøver ikke å skrive det ned. Ja,
støy.
PETER: Støy, ja.
ADAMUS: Hvilken form for støy?
PETER: Som tidligere rocker, må jeg si at jeg ikke
en gang klarer å høre på radio nå.
ADAMUS: Ja, ja.
PETER: Så akkurat nå er jeg i modus for
fullstendig stillhet.
ADAMUS: Ja. Fint. Maskinstøy. Påvirker det deg?
PETER: Alle høye lyder, til og med folk … shhh! Jeg sa det. Støy. Ingen støy.
ADAMUS: Ja, Ja. (de ler begge) fint, og
mobiltelefoner som ringer under Mesterens presentasjoner, veldig irriterende.
Veldig irriterende.
Maskinstøy – de fleste av dere er ikke klar over
det enda, men det blir dere, og det blir skikkelig irriterende og forstyrrende
– men lyden som maskiner, elektronikk, elektriske maskiner lager, vifter,
kjøleskap, alt dette med motor, for de har frekvenser som er spesielt
irriterende for en sensitiv Mester. Ja.
SHAUMBRA 2 (kvinne): Søvn. Søvnforstyrrelser.
ADAMUS: Søvn. Er du sensitiv overfor søvn, eller
sensitiv når du sover? Er du allergisk overfor søvn? (Litt latter) Det er
vanskelig.
SHAUMBRA 2: Jeg får ikke sove …
ADAMUS: Får ikke sove. Greit.
SHAUMBRA 2: … så godt.
ADAMUS: Fint. Ja. Det er en del av å være
sensitiv. Det er mye ved det.
La oss gjøre en … det dere kaller clown class (cloud
class). La oss ta en om søvn. Og ja. Ja, det hadde vært fint. Og alle vil sovne
og kamera vil gå.
LINDA: Det hadde jeg likt. Det hadde vært
skikkelig kult.
ADAMUS: Så la oss sette det på planen.
LINDA: Ja, ja. Søvn.
ADAMUS: Ja, vil noen skrive det ned. De glemmer
det alltid.
PETE: Politiske robottelefoner.
ADAMUS: Jeg vet ikke hva det er.
LINDA: Åh! Vi hater det!
ADAMUS: Hva er det?
PETE: Det er automatiske telefonsamtaler. Nå sa
han, du vet …
ADAMUS: Det er guvernøren din som ringer til deg
for å si «Hvordan har du det i dag Pete?»
LINDA: Hver dag, huh?
PETE: Hver dag og fire ganger per dag, fem ganger
per dag. Jeg får mer robottelefoner …
ADAMUS: Hva sier du til ham?
PETE: Klikk.
ADAMUS: Oh! Ok. Ahhh! Ahh! Ja, ja. Ok. Dere er
midt oppe i kampanjen.
LINDA: Valg.
ADAMUS: Ja. Fint. Greit. Hva mer er dere sensitive
for? La oss gjøre det veldig fort. Jeg får daten min til å vente litt, men ikke
så lenge. (Edith humrer) Du ler Edith.
SHAUMBRA 3 (kvinne): Unger. (Mye latter)
ADAMUS: Du vet, jeg liker ærlighet. Dine egne
eller andres? Ja, Ja, Ja. Så, jeg beklager, dine egne eller andres?
SHAUMBRA 3: Begge deler.
ADAMUS: Begge deler. Greit. Hvorfor er barn
irriterende?
SHAUMBRA 3: De er veldig høylytte. Av og til
irriterende.
ADAMUS: Irriterer du deg over barna, eller over
foreldrene?
SHUAMBRA 3: Begge deler tror jeg ...
ADAMUS: Begge deler. Greit. Fint. Ja, det kan de
være. Det kan de være.
LINDA: Her, Bonnie er veldig irritert. La meg
spørre Bonnie.
ADAMUS: Jeg vil dere skal forstå at dere nå er i
opplevelse. Studiene er over. Alt det er unnagjort. Vi er i opplevelse, men det
krever sitt og sensitivitet når dere åpner opp bevisstheten deres. Dere vil bli
mer sensitive. Dere trekker dere hele tiden tilbake. «Ughh! Åh, dette er
fryktelig.» Nei, ikke ha motstand mot det. Faktisk, bare gå inn i det. Vi skal
gå inn på det om en liten stund i den veldig korte merabhen vår. Jeg kommer
(later som om han snakker til daten sin) Vær så snill. (Latter) Bonnie, ja, hva
er du sensitiv for? Shaumbra? Å, nei, jeg hørte … (Adamus og Linda ler)
LINDA: Her er det noen.
ADAMUS: Fint. To til. Hva er du sensitiv for?
SHAUMBRA 4 (kvinne): Frykt-bevissthet.
ADAMUS: Hvorfor det?
SHAUMBRA 4: Vel, vi snakket om at vi befinner oss
i valgsyklusen, og overalt, overalt er det som om … hvis du ikke gjør slik,
kommer vi til å miste dette, og så går alt til helvete og vi kommer til å dø,
og verden kommer til å eksplodere, og hvis du ikke gjør datt …
ADAMUS: Og, og, og …
SHAUMBRA 4: Du vet, og det er akkurat som delete,
delete, delete, delete.
ADAMUS: Så, og.
Så hva kaller du sensitiviteten din.
SHAUMBRA 4: Jeg sa frykt-bevissthet.
ADAMUS: Frykt-bevissthet. Ja, fryktfobi.
SHAUMBRA 4: Fordi all frykten bare er frykt. Ja.
ADAMUS: Ja, Ja. Fint- Frykt – åh! – det er veldig mye av den.
Men – jeg må stoppe opp litt – hvorfor? Hvorfor er
det så mye frykt? Du forstår at det er mye frykt, og at det aldri egentlig
skjer noe.
SHAUMBRA 4: Vel, media kjører propaganda på det,
og …
ADAMUS: Eh, media er bare folk.
SHAUMBRA 4: … ja, og nå har vi ebola.
ADAMUS: Åh, Ja!
SHAUMBRA 4: Hvis det virker som om makten kan
holde alle i frykt, kan de kontrollere alle.
ADAMUS: Ja, eller – og, og, ikke «eller», «og» -
eh, ja de kan kontrollere alle. Det er på en måte fint. Det høres bra ut. Og alle vil det. Det er min påstand. De
vil det. De vil ha dramaet. De vil føle «Ja, mannen kontrollerer oss.» Niks,
mannen kan ikke kontrollere noen, med mindre de lar dem gjøre det.
Så de liker det. De liker dramaet. De liker «Ebola
slår til i verden!» Dere vet, influensa dreper flere folk. Jeg hører ikke så my
om influensa på nyhetene, bortsett fra; ta vaksinen din, noe som forresten er
en konspirasjon. Ja. (Litt latter) Brrr!
Brrr! Få influensavaksine …
LINDA: Det var en spøk, ikke sant?
ADAMUS: … får deg til å gjøre merkelige ting. Brrr!
LINDA: Var det en spøk?
ADAMUS: Det spiller ingen rolle! Det er en spøk,
men det spiller ingen rolle. Frykt, influensavaksine, og det er akkurat det
dere kommer til å få. Ja. Og så blir dere dobbelt så redde, for «Å, jeg tok
ikke influensavaksine, nå kommer jeg til å få influensa fra alle disse dumme
folkene rundt meg og barna deres som lager støy.» (Latter) «Og røyking! Og så
bli forstyrret av telefon fra guvernøren!» Men da lever dere mellom frykten for
det, og så frykten for å ta den vaksinene. Dere har tapt før dere begynner.
Dere har sunket før skipet i det hele tatt har forlatt havnen.
Men dere vet, enda så humoristisk og dumt det
høres ut, så er det slik folk lever. Jeg er ikke nedlatende, jeg er bare
realistisk. Så hold opp! Jeg hørte deg. (Litt latter)
Hvis du ikke takler dette, hvorfor ser du på? Hvis
du sitter der hver måned og lytter, kommer med kommentarene dine … fush, fush!
Gå din vei. Det er andre grupper som er laget bare for deg. Det kalles zoo. Så …
(latter)
LINDA: Åhhhhh!
ADAMUS: Det er et annet ord for livet. Og …
LINDA: Ingen flere kostymer for deg.
ADAMUS: Jeg skal bare være hyggelig fra nå av.
Neeeiiii! Nei, nei.
Så, til poenget mitt, og jeg må skynde meg av sted
om en liten stund. Men, ah! Vet dere hva? Og
… jeg har et problem. Dere forstår, jeg kommer for sent til en date, en
veldig viktig en. Jeg er for sent ute til en date. Hva gjør jeg? Skynder jeg
meg med presentasjonen min i Crimson Circle? Skynder jeg meg gjennom den?
Snakker jeg så fort at den stakkers oversetteren bare … jeg tror hun besvimte
der bak. (Latter)
Eller sier jeg «og». Og. Jeg kommer for sent
kjære, og. (Litt latter) Og det
finnes ingen tid. Og jeg har egentlig ingen date, jeg vil bare imponere dere.
(Mye latter) Og alt er sant. Alt er helt sant, hvert eneste ord.
Det jeg vil dere skal forstå i dag, er «og». Disse
bedritne små problemene – jeg ser ikke på noen – og. Kom igjen! Kom over det. Det er veldig mange virkeligheter, og
de er alle sanne. Det er ikke en som er bedre eller verre enn de andre.
Dere dro … dere ble faktisk kastet ut av Mysterie
skolene. Vi stengte de. Faktisk så fortalte vi dere at vi stengte dem. Det
gjorde vi egentlig ikke, men vi måtte fortelle dere et eller annet. (Latter,
Adamus humrer) Det var ingen andre som dro. Det var fordi det var tid for at
dere sluttet å studere. Det var tid for at dere opplevde. Vel, dere opplever,
men dere har på en måte gått inn i et veldig snevert fokus av opplevelse. Det
er på en måte som om dere gikk så inn i bare den rollen, den handlingen, det
kostymet, den personligheten, at dere glemte, og jeg er her for å minne dere om
at det finnes et stort «og» der ute og
her inne. Det er overalt. Det er tid, det er ingen tid. Det er morsom, det er
ikke så veldig morsomt.
Og. Dette blir multidimensjonalt. Dere er i opplevelse.
Jeg sa ikke u-opplevelse, dere er i og,
og dere er i opplevelsen av opplysthet. Whew! Wow! Bunnslam i opplysthet! (Latter)
Dere er i opplevelse, og det er ikke ensidig. Ha det forbannet bra med det. Nyt
hvert øyeblikk.
Det er ingen test. Det er ingen konkurranse. Og
dere kan så absolutt ikke gjøre det feil. Dere kan bare gjøre det ugudelig evig
og miserabelt, men dere kan ikke gjøre feil. Dere kan ikke gjøre opplysthet
galt. Det eneste lille jeg vil merke med stjerne her – dere kan så visst bruke
lang tid på det, og det er ikke så ille, for, vel, når dere forstår at det
egentlig ikke finnes noen tid og at det finnes tid, spiller det ingen rolle
hvor lang tid det tar. Det spørsmålet jeg sender tilbake til hver og en av dere
er, igjen, hvordan vil dere oppleve det?
Vel, som jeg sa tidligere, kommer dere ikke til å
bli kvitt alle problemene deres, ja, så lenge dere lever her. Da vi bodde på
Mysterie skolene, kvittet vi oss med en masse problemer. Vi måtte ikke forholde
oss til dagliglivet eller slektninger. Det er relativitetsteorien min om
opplysthet – forlat slektningene deres. (Mye latter)
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: Den var god. Ganske god. Kle meg opp som
superhelt hver måned. (Litt latter)
Så hvor var vi? Åh. Og. Dere er i opplevelse. Det
vil være problemer. Se på «og». La det bli stort og stygt og alt annet, og se
så på alle «og-ene» og all flukten fra det eller alle løsningene og all
transformasjonene som skjer. Og la det så bare skje. Ikke jobb med det. Ikke
tenk på det. Dere tenker på det, dere går tilbake til begrensningene. Dere lar
det skje. Dere blir bare ekspansive med det.
Dere vil bli sensitive. Så lenge dere befinner
dere i fysisk kropp og menneskelig sinn, er nivået av sensitivitet veldig økt.
Det er ikke fordi dere gjør noe galt. Det er fordi dere gjør noe riktig. Dere
tillater en større grad av bevissthet. Bevisstheten kommer til kroppen, til
sinnet, til bevisstheten, til alle deler av dere. Dere blir mer bevisste på
støy, og det er mer irriterende enn noensinne.
Nedstengt-bevissthets-vesenet kan stenge av for
lyd. Selv om det er et utrolig dårlig spekter av volum og frekvens, kan de
stenge av. Den bevisste personen faktisk omfavner det, og så lærer de at de kan
være hva som helst «og». Men de prøver aldri å kvitte seg med det. De legger
bare bevisstheten sin der de velger det den dagen.
Dere vil så absolutt bli mer sensitiver overfor
naturlige ting – det er et teknisk uttrykk, «naturlige ting» - for dere er på
en måte egentlig ikke naturlige her på denne planeten. Dere var egentlig ikke
bunnslam, jeg bare tøyset … og. (Adamus humrer) Men det er et fremmed sted, og
dere er besøkende her. Og når lyskroppen kommer inn, er det liksom «Å, wow. Hva
er alt dette i lufta?» Hva er faktisk luft? Og ting flyt i lufta, og de lager
røyk i lufta. Så lyskroppen er overhodet ikke vant til alt dette. På en måte
setter lyskroppen opp dette sens- … den
blir sensitiv.
Hva gjør dere? Val, faktisk: omfavn det, ikke ha
motstand, og slutt å lure på hva som er galt med dere og alt annet. Dere blir
bare mer sensitive. La dere selv ha denne opplevelsen av sensitivitet, selv om
dere nyser ut hjernen. Kroppen vil justere seg naturlig. Det vil den, ja, hvis
dere ikke tukler med den. Hvis dere slutter å ta alle disse tilskuddene og all
denne andre dritten.
Så lenge dere tar dette, vil kroppen, i sin
naturlige transformasjon, bare tre tilbake og si: «Greit, de tar alle disse
medikamentene eller farmasøytiske midlene eller naturlige urtemedisinene. Vel, pffft! Greit, vi lener oss bare tilbake
og venter.» Og når dere bare tillater den ekte, naturlige medisinen, noe som
tilfeldigvis er dere selv, begynner dere å komme dere gjennom noe av
sensitiviteten. Dere begynner å bli i stand til å innstille og justere dere til
de forskjellige energiene og nivåene av bevissthet og spektrene av bevissthet.
Dere kommer til å bli sensitiver overfor folks
emosjoner og det å se på TV og alt dette. Dere behøver ikke nødvendigvis å gå å
se på voldelige filmer for å komme dere gjennom, men dere justerer dere til
det. Medfølelse vil hjelpe dere til å justere dere. Du vil hjelpe deg selv til
å justere deg. Men trekk pusten dypt, for sensitiviteten er der. Dere er ikke
alene i alt dette som er. Sensitiviteten er der.
Noe annet jeg vil snakke om, er frykt.
Fryktsensitivitet, eller uro er kanskje et bedre ord.
Mange av dere har følt at dere har opplevd
engstelse, ukjent engstelse, uidentifiserbar. Dere prøver å identifisere hva
det er. Dere gjør alt mulig, fra det å si; «Vel, det er energier fra utsiden,
verden energier.» Ja, til en viss grad. Dere sier at det er moderskipet som sender
sterke lysbølger til Jorden akkurat nå, og … (Adamus fnyser) Noen «og» er litt
mer interessant. Hvilken unnskyldning det nå måtte være, men dere prøve å
begrunne den uidentifiserbare engstelsen.
Nå er dere i en mental prosess, og dere har
utrolig mye motstand. Så får dere panikk. Panikken kommer i tillegg til
engstelsen. Det behøvde jeg sikkert ikke å fortelle dere. Og så går handa inn i
medisinskapet for å finne noe.
Vel, jeg bryr meg ikke om det er helt homøopatisk.
Dere bruker forresten alle dette uttrykket homeopatisk på en veldig ukorrekt
måte. Det er forskjell mellom naturlig og homøopatisk. Forstår dere? Ja. Tar du
homøopatisk for panikk? Dere vet, da tar dere inn panikk. Dere tar mer panikk
inn slik at dere kan justere panikken. Men dere forstår, ordet «homøopatisk» -
«å, det er bra for meg». Jeg tror ikke det er det beste alltid.
LINDA: Åhhh, vi kommer til å få mailer.
ADAMUS: Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg
tar de fem av dere som virkelig vil ha oppstigning, og vi skal ha det moro.
Eller tusen, og det kan være en million.
Homeopatisk. Vær så snill, hvis dere skal ta noe,
så forstå litt om det energetisk. Det handler ikke bare om at det er naturlig,
det må være bra for dere. Det er faktisk skikkelig ille for dere. Det er som en
influensavaksine. Eh? Det drypper inn den energetiske kvaliteten i dere. Har du
panikk? Da ville jeg ikke tatt det.
Så har dere noe som er helt naturlig i
medisinskapet deres. Det er greit. Det er naturlig. Det må være bra for dere,
ikke sant? For noen vitenskapsfolk et eller annet sted har dyrket fram noen
naturlige produkter som kom fra den skitne Jorden som dere nå er allergiske
for. (Litt latter) De har dyrket dem og satt dem under press og varme og puttet
dem i en flaske og sagt; «Naturlig», for de inneholder ikke enkle små kjemikalier,
noe som også er naturlig. Alle kjemikalier er naturlige. Men dere ser at det
står naturlig på, så i engstelsen deres tar dere dem, et «naturmiddel».
Ingenting skjer, så dere blir enda mer engstelige, og så tar dere flere
naturlig piller, og så blir dere enda mer engstelige, for de naturlige pillene
fungerer ikke. Så tror dere at dere er spesiell fordi dere må ta ti ganger
større dose enn det som anbefales bare for å føle noe bittelite av noe, bare
fordi det blir sagt at det er naturlig. Og dere liksom «Vel, jeg har spesielle
problemer. Jeg må ta ti ganger så mye. Andre folk behøver bare å ta en dose,
jeg må ta ti. så jeg er virkelig spesiell. Jeg har store problemer.»
Og så er det farmasøytiske midler. Godt eller
dårlig? Det spiller egentlig ingen rolle. De er potente. Ja, de er potente. De
overstyrer den kjemiske og elektromagnetiske flyten i hjernen. De roter dere
bra til, sender dere ut på en reise. De kurerer kanskje engstelsen. Eller
kanskje, bare kanskje, får de dere til å glemme engstelsen. Den er der
fremdeles, men nå har dere bedratt dere selv på et helt nytt nivå, et
bemerkelsesverdig, kjemisk nivå ved å si; «Jeg er ikke engstelig. Jeg er rolig.
Namaste.» (Latter) og dere har denne andre delen som skriker; «din dumme idiot!
Jeg er engstelig!» «Ah, jeg føler meg bare så bra. Åhh!» Det er interessant.
Poenget mitt er, før jeg avslutter her, når dere
tar handa dit inn på grunn av sensitiviteten deres – dette er medisinskapet
deres, ikke den døde flaggermus. (Litt latter) Folk som ser på online ser ikke
helt det samme som dere. «Hvorfor peker han på den døde flaggermusa?»
Når dere tar handa inn i medisinskapet … (han tar
Linda’s leketøyspistol) puff!
«Hvorfor skyter han seg selv i dag?» (Latter) Hva tror dere?
Når dere stikker handa inn i medisinskapet etter
anti-sensitivitets midlene, anti-engstelse, anti-hva som helst, når dere tar
homeopatiske, naturlige, kjemiske midler, eller hva det måtte være, så stopp
litt opp før dere gjør det. Trekk pusten godt og dypt. Og. Og.
Bevisstheten deres blomstrer, den spirer fram akkurat
nå. Den vil blomstre senere, men den spirer i hvert fall. Den åpner seg opp.
Den utsetter seg for virkeligheter som har vært nedstengt veldig lenge, rom i
Selv-huset deres som har vært fullstendig avstengt. Det vil føles ukomfortabelt.
Så vil det føles skikkelig bra.
Det kommer til å innebære det å føle frykt en
stund, særlig for sinnet. Åh! Når dere ekspanderer utover sinnet og dets sprø,
små leker, lurer dere virkelig på; «hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke
kontrollere det. Jeg kan ikke styre det.» Men dere vet ikke hva dere skal
gjøre. Dere trekker pusten dypt, og dere bare husker det enkle ordet «og» Og.
Det er ikke den eneste virkeligheten.
Det er ikke den eneste virkeligheten. Det er veldig
mye mer som foregår.
Dere bare trekker pusten dypt, og så husker dere
selvfølgelig de udødelige ordene mine …
ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele …
ADAMUS: … i de mange skapelsene.
Takk kjære shaumbra. Dere har vært et flott, men
uhumoristisk publikum. Takk. Takk. (Applaus)
VIKTIG
MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du
tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund -------------------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som
"Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer
fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er
gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside:
www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader
for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at
menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye
Energien.
Crimson
Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de
første til å gå over i Den Nye Energien. Når de
opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører,
hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til
siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene
i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det
kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine
midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med
Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig
oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere
hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det
øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av
Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du
leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil
Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av
guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er
aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene
omkring deg.
Denne
teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis.
Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen
bruk må godkjennes
skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
©
Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter
forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no
for ytterligere informasjon.